Anmeldelse: I ‘The Ranch’ gjenforenes Ashton Kutcher og Danny Masterson som cowboysøsken

Hver episode av The Ranch begynner med en countrysang. (Temaet er en cover av Mammas Don't Let Your Babies Grow Up to Be Cowboys, fremført av Shooter Jennings og Lukas Nelson, sønnene til Waylon og Willie.) Hver av dem avsluttes med en annen countrysang. Men egentlig er denne sitcomen, hvis første 10 episoder vises fredag ​​på Netflix, en countrysang hele veien gjennom.

Den har ødelagte drømmer, harde tider og gamle flammer. Den har våpen, lastebiler og billig øl. Som mange andre låter, høres The Ranch formelt ut til å begynne med - og stort sett er det det. Men så treffer det deg med kroken: en tone av rå, akustiske følelser som skjærer gjennom den glatte studioproduksjonen.

The Ranch er en historie om den fortapte sønnen, komplett med fete kalver. Colt Bennett (Ashton Kutcher), etter å ha vasket opp som semipro-quarterback i Canada, smyger seg tilbake til Garrison, Colo. (pop. 512), hvor han var en helt fra videregående skole. Faren hans, Beau (western-veteranen Sam Elliott), setter Colt motvillig i arbeid sammen med sin pliktoppfyllende, men umodne andre sønn, Rooster (Danny Masterson, Mr. Kutchers ene gang medstjerne i That '70s Show).

[Les et spørsmål og svar med Ashton Kutcher]

Showet kommer fra Don Reo og Jim Patterson, showrunners av Two and a Half Men. Tenk på det som One and Two Half-Men, med den crochety Beau ride flokken på sine to mann-barn. Beaus kone, Maggie (Debra Winger), lever lykkelig adskilt fra ham og driver den lokale baren. (Gi meg en whisky størrelsen du trenger hvis du fortsatt bodde hos pappa, spør Colt henne. Hun rekker ham to flasker.)

I likhet med Netflixs Fuller House, gjenoppliver The Ranch en nedlagt stil med flerkamerakomedie, i dette tilfellet den typen landlig sitcom som pleide å være vanlig før nettverk begynte å jage den eksklusive Ross-and-Rachel-demografien.

Den beste TV-en i 2021

TV i år bød på oppfinnsomhet, humor, trass og håp. Her er noen av høydepunktene valgt av The Times TV-kritikere:

• • 'Innsiden': Skrevet og skutt i et enkeltrom, Bo Burnhams komediespesial, strømmet på Netflix, setter søkelyset på internettlivet midt i pandemien .
  • 'Dickinson': De Apple TV+-serien er en litterær superheltinnes opprinnelseshistorie som er alvorlig med temaet, men likevel lite seriøst.
  • 'Suksesjon': I det grusomme HBO-dramaet om en familie av mediemilliardærer, å være rik er ingenting som det pleide å være .
  • 'The Underground Railroad': Barry Jenkins sin transfikserende tilpasning av Colson Whitehead-romanen er fabelaktig, men grusomt ekte.

Men den er oppdatert med den risikable holdningen til Menn – der Mr. Kutcher dukket opp som Charlie Sheens elskverdige erstatter – og noe ikke-for-primetime-innhold. Det er litt desorienterende å høre et studiopublikum, et tv-program som sendes, le av slagreplikker som inkluderer en sterk uanstendighet, eller å fange et glimt av Colts nakne bakside.

The Ranch er bare en middels komedie, lastet opp med banale og brede gags. (Colt tilbringer en del av premieren med armen opp i en kus fødselskanal, og det er en lang, smertefull løpespøk som tar på ham for å ha på seg UGG-støvler.) Men i noen minutter hver episode er det et overraskende anstendig drama.

Mens Beau og Colt går i bakken, blir det klart at de kjemper mot hver sin versjon av sitt eget sta. Mr. Kutcher's Colt er egentlig en 34 år gammel versjon av hans svake, muntre Kelso fra That '70s Show - han er som en stor, kåt golden retriever - vektet med vissheten om at hans beste dager skjedde for halvparten av hans levetid siden.

Mr. Elliott, sist en skremmende lavmælt skurk i siste sesong av Justified, spiller rancheren sin som en beef jerky som kan snakke: læraktig, all-business, mer sannsynlig å vise hengivenhet til kalvene enn til barna sine. Beaus stivhet i rødt kjøtt er morsom - han uttaler quinoa som om ordet burde bli blåst - men når han ber Colt komme seg vekk herfra under en kamp, ​​er det en ekte trussel: Beau tror på ingen måte, form eller form at han er en sitcom-karakter.

Midt i all denne U.S.D.A.-prime maskuliniteten er kvinnerollene sekundære, men sterke. Winger bærer Maggie som en innlevd jeans; hun og Beau har en avspenning – med sporadiske tilkoblinger – som antyder en lang, kompleks historie. Elisha Cuthbert (24) er engasjert som Abby, Colts ville-kunne-børde tidligere kjærlighet, i ferd med å slå seg til ro – eller bare slå seg ned, punktum – med sin stabile, kjedelige kjæreste.

Garnison er langt fra Andy Griffiths Mayberry. Det er et hardtlevende, hardt drikkende, nostalgisk sted hvor Colt ikke er den eneste som føler at hans beste dager er forbi. Showets frekke, men tøffe præriepopulisme føles spesielt relevant i dette valgåret, når nyhetsmedier og politiske partier konfronterer sine blinde flekker for arbeiderklassens bekymringer.

Ikke at The Ranch er åpenlyst politisk. (For det meste handler dens politikk om å forfalske Beaus karakter; når han går på krigsstien, sier Rooster, har jeg ikke sett ham så gal siden Obama ga ut fødselsattesten.) Men det tar karakterer som normalt er avskrevet eller romantisert og behandler dem som fulle, mangelfulle mennesker. Cowboybetegnelsen for det ville være respekt, og The Ranch både gir og fortjener det.