Anmeldelse: «Lady Dynamite» finner surrealistisk humor i psykisk sykdom

Har du hørt den om komikeren og de personlige demonene?

Å, det stemmer, det har du. Du har sett Marc Maron kjempe mot angst og avhengighet Maron, Louis C. K. funderer på alenefar på Louie, Will Arnett takle alkoholisme på Flasset. Nå, på Netflixs Lady Dynamite, Maria Bamford ...

Nei, ikke stopp meg ennå. Du har ikke hørt denne på denne måten før.

Ms. Bamford, som har blitt behandlet for depresjon og bipolar lidelse, har gjort den kampen til et tema for hennes standup. Lady Dynamite, hvis første sesong lander på Netflix på fredag, er en lagdelt, surrealistisk sitcom med psykiske lidelser som tar bolig i hennes morsomme og foruroligende psyke.

Serien åpner med en fantasy-sekvens: Ms. Bamford, som spiller en versjon av seg selv, kaster seg ut i en pitch-perfekt 70-talls-reklame for hårprodukter. (En dame må være klar når det skjer. Og akkurat nå skjer det!) Hun er ristet ut av drømmen sin av en produksjonsarbeider, som forteller henne at hun må begynne å jobbe med showet hennes – nemlig det vi ser på.

Innenfor det showet er Marias TV-virkelighet noe som hennes biografiske virkelighet: Hun er en komiker og skuespillerinne i Los Angeles som hadde et karrieregjennombrudd, deretter et sammenbrudd. (I den første episoden installerer hun en benk foran huset sitt for å få kontakt med samfunnet hennes, noe den virkelige fru Bamford gjorde.)

Nå – etter et opphold i bedring hjemme i Duluth, Minn. – kryper hun forsiktig tilbake til en rutine med hjelp av sin triste-sekk-sjef, Bruce Ben-Bacharach (Fred Melamed), og vennene hennes Dagmar (Bridget Everett) og Larissa (Lennon Parham). Når Bruce foreslår å gå etter TV-roller, sier hun at hun heller vil begynne i mindre lokaler: Alene i stuen min, eller en vintage brillebutikk.

Den beste TV-en i 2021

TV i år bød på oppfinnsomhet, humor, trass og håp. Her er noen av høydepunktene valgt av The Times TV-kritikere:

• • 'Innsiden': Skrevet og skutt i et enkeltrom, Bo Burnhams komediespesial, strømmet på Netflix, setter søkelyset på internettlivet midt i pandemien .
  • 'Dickinson': De Apple TV+-serien er en litterær superheltinnes opprinnelseshistorie som er alvorlig med temaet, men likevel lite seriøst.
  • 'Suksesjon': I det grusomme HBO-dramaet om en familie av mediemilliardærer, å være rik er ingenting som det pleide å være .
  • 'The Underground Railroad': Barry Jenkins sin transfikserende tilpasning av Colson Whitehead-romanen er fabelaktig, men grusomt ekte.

Showets skapere, Pam Brady (South Park) og Mitch Hurwitz (Arrested Development), har konstruert et flerbruks morsomt hus; vi hopper rundt i tid og veksler fra metashow til memoarer til hallusinasjoner. Når Maria spiser lunsj med en bråkete agent (Ana Gasteyer, i deilig overdrive), blir hun kort til et lam. Når hun drar hjem til foreldrene (Ed Begley Jr. og Mary Kay Place) og går opp til barndommens hus, spilles hun et øyeblikk av en liten jente.

Det er ingen forklaring på noen av de visuelle; de gjør bare perspektivet hennes konkret. Maria forklarer showets format mer eksplisitt i piloten til Patton Oswalt, som spiller seg selv som en sykkelpoliti. Han har en forespørsel: Vennligst ikke gjør standup i showet - hver komiker som får en sitcom gjør det!

Selvfølgelig gjør hun det. (Utenkeligvis er all brudd på den fjerde veggen den mer distraherende enheten.) Men det er mer med Lady Dynamite enn moro og spill.

Like bisarr og ikke-sequitur som komedien i Lady Dynamite er, har serien en seriøs kjerne om sammenbrudd og bedring. Først nylig har TV-komedier begynt å engasjere seg i mental helse som historie snarere enn punch line: depresjon i You're the Worst og BoJack Horseman, og posttraumatisk stress i Unbreakable Kimmy Schmidt.

Ms. Bamford, i det minste hennes persona, er desidert knuselig. Så mye standup handler om projeksjon av seighet, selv om det er en nevrotisk type - viljen til å gå dit og forbanne konsekvensene. Ms. Bamford bygger arbeidet sitt på skjørhet. (Tittelen Lady Dynamite er ikke forklart, i det minste i de fire episodene Netflix forhåndsviste, men det virker ironisk; flyktigheten hennes er mer implosiv enn eksplosiv.)

Den påvirkningen er i hennes fysiske nærvær, som når hun spøker i episoden om at hun er usannsynlig som TV-stjerne: Jeg er en 45 år gammel kvinne som er tydelig solskadet! Huden min blir mykere, men knoklene mine stikker ut, så jeg er halvt myk, halvt skarp! Det er i stemmen hennes, et unnskyldende Midtvesten-kogger som høres ut som om det prøver å pakke seg selv inn i en boks.

Men fru Bamfords skjørhet er villedende; hun er en artig, kvikk artist som er begavet til å skifte toner midt i setningen. (Hun leverer setningen halvmyk, halvskarp som om det er et slagord i en reklamefilm.) I den fjerde episoden imponerer Maria en date ved å adoptere en selvsikker Brahmin-drilling, og late som om hennes virkelige stemme var en handling. Den skingrende, forferdelige stemmen var morsom! han sier. Kan du forestille deg? svarer hun. Det er nesten som en funksjonshemming!

Den nærmeste sammenligningen for Lady Dynamite kan være det surrealistiske, men søte Sarah Silverman-programmet (som Ms. Bamford dukket opp på). Det er også spor av Ms. Bradys alma mater South Park (en skitten annonse for japanske nudler i andre episode) og Mr. Hurwitz sin ordspillglade Arrested Development. (Maria får jobb på det hun tror er Locked Up Abroad, men viser seg å være et kvinnefiendtlig realityprogram kalt Lock Up a Broad.)

Men Lady Dynamite har sin egen bisarre-oppriktige stemme og sin egen drømmelogikk. Det er noe annet, på en god måte: en reise til sentrum av fru Bamfords sinn som dykker gjennom fantasy etter loopy fantasi og dukker opp med noe ekte.