Anmeldelse: 'His Dark Materials' Paints a Vivid Children's Crusade

HBOs Philip Pullman-tilpasning mister noe av bøkenes kant, men får fantastiske bilder (tenk pansrede isbjørner).

I HBOs livlige fantasy-epos His Dark Materials, kommer Lyra Belacqua (Dafne Keen), en løpsk jente med en hemmelig skjebne, i besittelse av et alethiometer, en gyllen urverk-dip med kraften til å svare på alle spørsmål. Ett mysterium unngår henne likevel.

Jeg tror ikke jeg forstår noen voksne i det hele tatt, sier hun.

Hans mørke materialer, Begynner mandag og basert på den religiøst skeptiske trilogien av Philip Pullman, er en historie om hekser og gigantiske isbjørner, magisk (eller kvasi-magisk) støv og faktiske åndedyr. Men fremfor alt er det en historie om parallelle verdener, like og likevel vilt forskjellige, atskilt av en umerkelig barriere: barndommens og voksenlivets verdener.

Historien åpner i Oxford, men ikke vår Oxford. I Materials-verdenen – en slags steampunk-melange både mer og mindre teknologisk avansert enn vår egen – er det katedrallignende universitetet både enormt mektig og tett overvåket av Magisterium, et undertrykkende teokrati med ikke få likheter med den romersk-katolske kirke.

Lyra, oppvokst som et hittebarn av de lærde, har ledelsen av skolen, lykkelig uvitende om de politisk-religiøse konfliktene rundt henne, inntil mannen hun kjenner som onkelen Asriel (James McAvoy), dukker opp og gjør krav på det fantastiske – og kjetterske. — oppdagelse av et annet univers. Den påfølgende skandalen, og en konspirasjon som involverer bortføring av barn, sender Lyra på en heltesøken til det frosne nord, jaget av blasfemipolitiet.

HBO har blitt et sted hvor utfordrende fiksjonsserier går for å bli tilpasset ( Game of Thrones, My Brilliant Friend ) og filmer for å få en do-over. Westworld reimaginer robo-thrilleren fra 1973 som en utforskning av bevissthet; Watchmen, etter den altfor bokstavelige Zack Snyder-filmen, omformulerte den grafiske romanen om den kalde krigen for å fokusere på USAs arv etter rasisme.

Den beste TV-en i 2021

TV i år bød på oppfinnsomhet, humor, trass og håp. Her er noen av høydepunktene valgt av The Times TV-kritikere:

• • 'Innsiden': Skrevet og skutt i et enkeltrom, Bo Burnhams komediespesial, strømmet på Netflix, setter søkelyset på internettlivet midt i pandemien .
  • 'Dickinson': De Apple TV+-serien er en litterær superheltinnes opprinnelseshistorie som er alvorlig med temaet, men likevel lite seriøst.
  • 'Suksesjon': I det grusomme HBO-dramaet om en familie av mediemilliardærer, å være rik er ingenting som det pleide å være .
  • 'The Underground Railroad': Barry Jenkins sin transfikserende tilpasning av Colson Whitehead-romanen er fabelaktig, men grusomt ekte.

Etter den skjebnesvangre filmen fra 2007 av The Golden Compass, den første boken i serien, drar denne BBC-samproduksjonen hovedsakelig fordel av å ha mer pusterom. De tidlige episodene bygger en verden som er en slags største hits av fantasibilder. Folk reiser med helikopter, varmluftsballong og metallzeppeliner. Kostymet og scenografien er viktoriansk, moderne og moderne fra midten av århundret på en gang.

Den mest prangende visuelle prestasjonen er gjengivelsen av demoner - manifestasjoner av sjelen i dyreform, som følger hvert menneske i denne verden, noe som for eksempel resulterer i kampscener der de krigførende menneskene flankeres av aper, fugler og kaniner.

Fremstående i rollebesetningen inkluderer Ruth Wilson, bildet av kul fra 40-tallet som Mrs. Coulter, en Magisterium-agent med en intimt antagonistisk tilknytning til Lyra. (Lin-Manuel Miranda, som en rustikk texansk aeronaut, er morsom om ikke akkurat overbevisende cowboyaktig.) Men kraftkilden til Materials er ivrig, et adrenalinskudd i en til tider overstatelig produksjon.

Lyra (som kanskje minner deg om hennes nesten-anagram Arya fra Thrones) er fortsatt et barn - modig, smart og sårbar for manipulasjon. Men hun er på grensen til ungdomsårene, som i denne verden betyr en spesiell overgang. Mens barns demoner endrer dyreform etter eget ønske, setter skapningen seg i en form etter puberteten, en metafor for voksenlivets lukking av muligheter.

Hans mørke materialer eksisterer også, produktivt, i grenselandet mellom barne- og voksenfiksjon. Serien er mye mer underholdning for alle aldre enn Game of Thrones. (De fire første episodene som er vist for kritikere har skrekk og spenning, men et minimum av blod.)

Men den har også et mer opprørsk, spørrende syn - ungdom, på en god måte - enn noen andre fantasy-sagaer. Der Harry Potter-serien og Ringenes Herre antok at de regjerende institusjonene i hovedsak var gode, hvis de var sårbare for korrupsjon, antyder His Dark Materials at teokratiet er råttent hele veien opp.

Denne sesongen, som følger den første boken i serien, forblir tro mot romanen med litt omarrangering. Men det er bedre til å gjengi tekstens bilder enn å fange tonen. Det hele føles litt trygt og nedslipt, sammenlignet med bøkenes mørke følelser. Og seriens skildringer av gypterne (vannbårne nomader som Lyra allierer seg med) og Magisterium føles som pastisjer av kjente fantasy og dystopiske elementer.

Så langt klarer imidlertid His Dark Materials å trylle frem et skue (to ord: panserbjørner) uten å begrave kildens ideer. Pullman, som har sagt, Jeg er religiøs, men jeg er ateist, beskriver bøkene hans som en inversjon av Miltons Paradise Lost (som serietittelen refererer til), og behandler Lucifers fall som en slags vekst snarere enn et tap. TV-versjonen leverer budskapet med et underholdende kick: It’s a ikke servert med spunk.