Anmeldelse: ‘The Alienist’ er et periodestykke som savnet øyeblikket

Alienisten er et periodestykke. Du finner det ganske raskt fra gasslampene, brosteinsgatene og Williamsburg Bridge som fortsatt er under bygging. Men perioden jeg sikter til for øyeblikket er 1994.

Det var da Caleb Carr publiserte romanen sin, filmrettighetene til den var allerede solgt, og begynte dermed den lange reisen til skjermen til Dr. Laszlo Kreizler, en seriemorder-jeger i Gilded Age Manhattan. Skript ble forsøkt og forkastet . Denne mandagen, etter et kvart århundre, kommer den som en 10-episoders miniserie på TNT.

Hadde The Alienist kommet på 1990-tallet, da den mørkeste nyansen av TV-politiet var NYPD Blue, ville det vært noe helt annet. I 2018 følger den mange dramaer som har avhørt våre romantiske ideer fra fortiden (Deadwood, The Knick), fordypet seg i historisk krim (Boardwalk Empire, Peaky Blinders) og fulgt eksentriske etterforskeres nedstigninger inn i de fuktige kjellerne i det kriminelle sinnet (True Detektiv, Mindhunter).

Dette er neppe miniseriens feil. Men det er dens problem. I dag må The Alienist vurderes for sin utførelse av allerede kjente sjangre. Ut fra de tidlige episodene er det greit: frodig, humørfylt, litt stiv. Men det er ingenting å tømme kalenderen for.

Selv seriens merkelige tittel ble definert for et par måneder siden i Netflix Alias ​​Grace, men i tilfelle du gikk glipp av det: Alienister, som Kreizler (Daniel Brühl), var tidlige psykiatere som trodde at psykisk syke, inkludert kriminelle, var fremmedgjort fra sine rettmessige natur.

Den beste TV-en i 2021

TV i år bød på oppfinnsomhet, humor, trass og håp. Her er noen av høydepunktene valgt av The Times TV-kritikere:

• • 'Innsiden': Skrevet og skutt i et enkeltrom, Bo Burnhams komediespesial, strømmet på Netflix, setter søkelyset på internettlivet midt i pandemien .
  • 'Dickinson': De Apple TV+-serien er en litterær superheltinnes opprinnelseshistorie som er alvorlig med temaet, men likevel lite seriøst.
  • 'Suksesjon': I det grusomme HBO-dramaet om en familie av mediemilliardærer, å være rik er ingenting som det pleide å være .
  • 'The Underground Railroad': Barry Jenkins sin transfikserende tilpasning av Colson Whitehead-romanen er fabelaktig, men grusomt ekte.

Kreizler blir kalt inn av politikommisær Theodore Roosevelt (Brian Geraghty) når de lemleste likene av gutteprostituerte begynner å dukke opp på Nedre Manhattan. Å etterforske drapene i det hele tatt er noe av en radikal handling. Sexhandelen involverer mektige menns interesser, og menig politi kan neppe bry seg om å bry seg om døde kråkeboller.

I stedet verver Kreizler en New York Times-illustratør, John Moore (Luke Evans), og Sara Howard (Dakota Fanning), en politisekretær hvis ambisjoner om å bli en detektiv møter forakten til hennes mannlige kolleger.

De danner en slags geek-gruppe fra århundreskiftet, som bruker kriminalpsykologi – et felt som fremdeles skiller seg fra kvakksalveri – og slike nymotens teknikker som fingeravtrykkinnsamling, som politiet unngår til fordel for gammeldags juling.

Uten tvil den mest overbevisende forbrytelsen i The Alienist er åpenbart: utnyttelsen av fattige barn, som blir sett på som ubrukelige nettopp på grunn av hvordan de blir utnyttet. En politimann omtaler et av ofrene som det, for hva annet vil du kalle en degenerert som kler seg ut som en jente for voksne menns glede?

Mr. Brühl setter en særegen, intens spinn på en nå kjent figur: etterforskeren som må smelte sammen med et monster. Bare hvis jeg blir ham, sier han, hvis jeg skjærer strupen på barnet selv, hvis jeg kjører kniven min gjennom den hjelpeløse kroppen og plukker de uskyldige øynene fra et forferdet ansikt, først da vil jeg virkelig forstå hva jeg er.

Den talen spilles for kryp, og som mye av The Alienist ville den vært dobbelt så bra med halvparten så mye skummelt, Grand Guignol-understreking.

Alienisten er ikke forskrekket – den første kamera-push-in på en tom øyehule gjør det klart – men det er heller ikke realistisk. Den tar sikte på en slags tåkete laudanum-drøm om gamle Manhattan (spilt av Budapest). Patinaen er hjemsøkende, men den sier så sterkt: Dette er historie, at den kjemper mot karakterenes følelse av å leve på kanten av en spennende vitenskapelig fremtid (noe The Knick fanget godt).

Likevel gir oppmerksomheten på detaljer et levende bilde av bylivet i en tid med svimlende rikdom og sjokkerende fattigdom. Og The Alienist kan være en fengslende rettsmedisinsk historie, hvis du ikke lar deg skremme av for eksempel forskere som tester skaden en viss kniv kan gjøre på en kus orbital socket. Bare ikke forvent at den skal vise deg seriemorder-dramaet gjennom nye øyne.