Bilder av grensekrisene snakker høyere enn 'Womp Womp'

Vi kjenner nå lyden det lager når menneskelig anstendighet dør på direkte kabelnyheter:

Womp Womp.

Det var lyden som den tidligere Trump-kampanjesjefen Corey Lewandowski kom med tirsdag kveld under et Fox News-segment om Trump-administrasjonens politikk om å skille innvandrerforeldre fra barna ved grensen. Han klarte det da en demokratisk strateg, Zac Petkanas, fortalte historien om en 10 år gammel jente med Downs syndrom som ble tatt fra moren hennes i Texas.

Corey Lewandowski sier 'Womp, Womp' om jente med Downs syndromKreditt...KredittVideo av vgolfoz

Womp Womp. Du kjenner kanskje støyen under navnet trist trombone - en hornlyd du bruker til å håne en hulkehistorie. Det er en slags trolling. Og trolling er det Mr. Lewandowski har blitt booket på TV for å gjøre, denne gangen av Fox, tidligere av CNN . Han er fyren du kan stole på for å håne og håne presidentens fiender eller antatte fiender.

Denne gangen var fienden en funksjonshemmet jente. Og denne gangen virket Mr. Lewandowski klar nok av hvor ille det så ut til at han onsdag morgen – vel, selvfølgelig ba han ikke om unnskyldning (han gjorde et poeng av å ikke gjøre det), men han omformulerte uttalelsene sine på Fox og på sosiale medier:

Det er ingen spesiell grunn til å ta Mr. Lewandowskis egennyttige forklaring over videobeviset. Men la oss gjøre det for argumentets skyld. O.K.: Han hånet ikke en jente som ble tatt fra moren hennes. Han hånet en liberal - for å ha empati med en jente som ble tatt fra moren.

Den beste TV-en i 2021

TV i år bød på oppfinnsomhet, humor, trass og håp. Her er noen av høydepunktene valgt av The Times TV-kritikere:

• • 'Innsiden': Skrevet og skutt i et enkeltrom, Bo Burnhams komediespesial, strømmet på Netflix, setter søkelyset på internettlivet midt i pandemien .
  • 'Dickinson': De Apple TV+-serien er en litterær superheltinnes opprinnelseshistorie som er alvorlig med temaet, men likevel lite seriøst.
  • 'Suksesjon': I det grusomme HBO-dramaet om en familie av mediemilliardærer, å være rik er ingenting som det pleide å være .
  • 'The Underground Railroad': Barry Jenkins sin transfikserende tilpasning av Colson Whitehead-romanen er fabelaktig, men grusomt ekte.

Faktisk var Mr. Lewandowskis periode politiserende. Selvfølgelig er et skille skapt av Det hvite hus-politikk allerede politisk, spesielt når det hvite hus ser valgfordel i det. Politiseringen kommer tilsynelatende når du ber publikum om å ha det dårlig med det.

Mr. Lewandowski kan ha vært uhyggelig, men han har ikke vært alene på Fox. Laura Ingraham prøvde Grev Olafian salgsargument som holdesentrene der barn holdes i bur var egentlig sommerleirer. Ann Coulter hevdet at barna som ble arrestert ved grensen var barneskuespillere, og vi bør ikke falle for deres hjertesvingende list.

Hun rettet dette presist mot president Trump og sa: Jeg blir veldig nervøs for at presidenten skal få nyhetene sine fra TV. Mr. Trump signerte onsdag en ordre som trekker seg tilbake fra praksisen med å skille familier, dagen etter angivelig fortelle lovgivere , gråtende babyer ser ikke bra ut politisk.

Den typen angrep herr Lewandowski brukte – å delegitimere motstandernes følelser – er et trolls favorittverktøy, og det er spesielt elsket på den Trumpianske høyresiden. Motstandere som har det dårlig med ting er snøfnugg. De signaliserer dyd. Følelsene deres er svake, foreslår du, eller den er påstått, eller den er uhengslet.

Det har vært en strategi til president Trump, som tvitret raste mot Falske tårer Chuck Schumer for å gråte over reiseforbudet rettet mot muslimske land (og som har sin egen historie med å håne noen med nedsatt funksjonsevne). Strategien er en spesiell favoritt blant Fox opinionsverter. Tucker Carlson har stort sett bygget et show på det.

Men synet og lydene fra de siste dagene har vært for grufulle til å håne unna. Trump-administrasjonens grensepolitikk hadde vært på plass i flere uker. Men først i løpet av den siste uken eller så fikk vi bildene, videoen og den grufulle lyden som skyver en historie til forsiden av nyhetene og holder den der.

Der var jamrende 2-åring i mørket, knapt høyere enn knærne til grenseagenten som klapper ned moren hennes. Barna bak kjettinggjerder og klemte seg sammen under folietepper. Tegneserien Trump truende på et interneringssenter for barn (en av flere illustrasjoner av presidenter), ved siden av et sitat om en eiendomskamp fra The Art of the Deal.

Mest forferdelige var bildene vi bare kunne forestille oss, å høre lyden fra et interneringssenter innhentet av ProPublica : 10 mellomamerikanske barn trygler, forhandler, hyler utrøstelig for foreldrene sine.

På tirsdag var det en følelse av at både sinne og angst kom til hodet. Kirstjen Nielsen, sekretær for hjemmesikkerhet, ble fanget på video på sosiale medier mens demonstranter ropte Skam! på henne mens hun prøvde å spise ute. (Hun var på en meksikansk restaurant, den typen virkelige detaljer en TV-produsent ville avvist fra en manusforfatter som for på nesen.)

Og den kvelden kanaliserte MSNBCs Rachel Maddow følelsene til store deler av publikummet sitt, og brøt sammen i tårer mens hun prøvde å komme seg gjennom en nyhetsbulletin: at babyer og småbarn ble lagret i anlegg i alderen alder etter å ha blitt tatt fra foreldrene.

Kanskje Mr. Lewandowski ville forvirret reaksjonen hennes. Sannsynligvis ville han si at Maddow politiserte nyhetene. Og se: Maddow legger ikke akkurat skjul på at hun er politisk. Visst, mange av kritikerne av Mr. Trumps interneringer ønsker å fremme sine egne agendaer.

Men det gjør ikke tårene hennes mindre ekte. Jeg vet at mine var ekte. Det er en instinktiv respons på å høre barn klage på foreldrene sine. Du vil beskytte, forsvare, trøste, få problemet til å forsvinne. Følelsen er menneskelig. Og ja, det er potensielt politisk mektig. Men det er ikke partisk, bortsett fra at det er det som preger oss mot forevigelsen av arten.

Womp womp er lyden av noen som forteller deg at denne grunnleggende anstendigheten er tvilsom, svak, et triks, noe som må mestres for lagets skyld. Det er musikken til noen som prøver å gi deg tillatelse til å herde hjertet ditt for fremmede mens du fortsatt tenker på deg selv som en god person.

Det er hitlåten fra vår trette tid, og selv etter denne uken ser jeg ikke for meg at den vil forsvinne fra kabelnyheter og nettdebatter. Men neste gang vi hører den trombonen, vil den kanskje høres litt mindre trist ut, og litt mer patetisk.