'Don't Breathe' Ending, forklart

En film som snur historien hele 180 grader i første halvdel og forvirrer publikum om hvem skurken er og hvem de skal forholde seg til, ville være den passende beskrivelsen for denne grusomme, kvelende thrilleren. ‘Don't Breathe’ kveler oss inn i klørne til en fortelling som er barb-wired med sekvenser som utforsker dybden av menneskelig smerteterskel - både ‘tegnene’ på skjermen og de som ser på. Det vil minne enhver altfor kraftig tenåring som er tilbøyelig til et kriminelt liv å tenke på sine ‘øyeblikkelige eventyrlystne tanker’ ved å nådeløst vise hva som kan gå galt når man arbeider med det ‘ukjente’. Uten tvil er Don't Breathe en åpenbaring - å gjenoppfinne kategorien ‘Panic Room’ av filmer og levere et godt utformet, flott plot som strekker skjermen med gisper, blåmerker og skuddskudd.

Plottoppsummering

Malet mot et øde Detroit-nabolag, glir 'Don't Breathe' inn i livet til tre tenåringsbrats som ser frem til småtyverier i og rundt byen deres. Alex, spilt av Dylan Minnette er sannsynligvis den eneste med litt fornuftig samvittighet. Fanget opp i en ensidig romantisk slynge, jager Alex Rocky, spilt av Jane Levy, med bekymret blikk og beskyttende bevegelser. Selv om Jane ikke forakter Alex, viser hun aldri samme momentum.

Det tredje medlemmet, det som ikke bryr seg så mye om moralsk bagasje i hverdagsaktiviteter, er Money (Daniel Zovatto). Alex blir sett under for Money's høylyttede mobbing og ufølsomme bemerkninger om følelsene hans for Jane. Alex samler inn informasjon om hus der folk er utenfor byen fra farens sikkerhetsfirma og fører sine kriminelle venner til å feie det rent for alt de finner som faller inn i deres smak. Filmen åpner for et slikt scenario der vi tar de tre som stjeler fra det som ser ut som et fantastisk herskapshus. Etter vellykket ran selger de stjålne gjenstander til en mellommann som nekter å betale det rettmessige beløpet for varene. Trioen bestemmer seg for å lete etter sitt neste hus for en siste heist for å skaffe nok penger til å forlate byen. Penger lokaliserer en blind amerikansk hærstyrkeveteran, som bor alene i huset sitt med nærmere 300000 $ i kontanter. Det gjøres også klart at mannen mottok pengene som forlik da datteren møtte en bilulykke.

Samme natt når trioen mannens hus og narkotiserer hunden sin før den finner en vei inn. Med de fleste inngangene låst, finner Rocky et lite vindu og gjør veien inn. Hun åpner bakdøren og lar de to andre bli med seg. Penger går ovenpå og finner veteranen som blir sett sove med TV-en som spiller en video av datteren sin. Penger etterlater en flaske som oser av sovende gass under mannens seng. De tre begynner så å lete etter pengene. Forutsatt at Money er bak ‘den låste døren’ i første etasje, skyter Money pistolen for å låse den opp. Dette vekker den blinde gamle mannen. Han får et godt grep om pengene mens Rocky ser på. Penger forteller mannen at han er alene som den gamle mannen reagerer på med et drapsskudd. Alex og Money innser rotet de er i. Rocky ser den gamle mannen komme inn der hun gjemmer seg og åpne en safe. Hun benytter anledningen til å stjele pengene så snart mannen forlater rommet. Veteranen ser senere et par sko som tilhører Rocky og innser at det er flere fremmede som lurer rundt i huset hans.

Alex og Rocky, desperate etter å finne veien ut, gjør seg til kjelleren. Der ser de en ung kvinne bundet til kjeder i en polstret celle. Kvinnens elendige tilstand finner en lettelse når Alex og Rocky hjelper henne ut av kjedene. Hun viser dem et avisutklipp der Alex og Rocky forstår at hun er Cindy Roberts, spilt av Franciska Torocsik, som er den velstående unge tenåringen som kjørte over den gamle mannens datter og drepte henne. Alex og Rocky hjelper Cindy med å nå kjelleren der de konfronterer den gamle mannen mens han skyter uten varsel. Kulen treffer Cindy mens hun faller ned død. Alex og Rocky gjemmer seg i kjelleren mens den gamle mannen holder Cindys livløse kropp og gråter, ‘My Baby’. Med rasende sinne slår den gamle mannen av lysene i kjelleren. Alex og Rocky, nå blinde som jegeren, snubler videre til øverste etasje.

Rocky og Alex står nå overfor enda mer terror - den blinde mannens hund. Den er våken og jager Alex ut av rommet til takvinduet. Når han våkner skyter den gamle mannen mot takvinduet og torturerer Alex. Rocky finner veien inn i ventilasjonene, men blir jaget av hunden til hun faller gjennom. Når hun våkner, finner hun seg bundet til kjedene som Cindy. Veteranen forklarer henne at Cindy fødte ham et barn for å erstatte datteren. Han gjør seg deretter klar til å kunstig inseminere Rocky når Alex ser ut til å plutselig overmanne den gamle mannen og håndjern ham. Rocky og Alex rømmer deretter gjennom inngangsdøren. Den blinde mannen kommer ut av håndjernene og skyter Alex. Alex dør mens den blinde mannens hund løper etter Rocky. Hun gjemmer seg inne i en bil og klarer å fange hunden i bagasjerommet. Men hun blir nok en gang fanget av den gamle mannen som drar henne langs gaten til huset hans. Der setter hun av brannalarmen for å desoriere den gamle mannen og treffer ham gjentatte ganger med et brekkjern. Rocky skyver ham til kjelleren, og vi hører et skudd. Rocky slipper unna med pengene. Rocky blir så sett avgårde i tog med sin yngre søster Didy. Hun finner en nyhetsrapport om hendelsen og innser at den gamle mannen ikke er død. Hun hører også rapporten om at det bare var to inntrengere drept i selvforsvar som utelot Rockys nærvær. Å vite at mannen bevisst ikke rapporterte om henne eller pengene Rocky etterlater uten å vite om veteranens planer for henne.

Den blinde terroren

Stephen Lang kan nå være synonymt med uhyrlighet, takket være produsentene av ‘Don't Breathe’. Langs rolle i å forvandle en lavbudsjettskrekk-thriller til en fryktinduserende sjokktur fortjener hederlig omtale. Lang spiller den muskuløse, nådeløse og kriminelle sadistiske blindmannen, og morer oss ved å sende kjølige bølger oppover ryggene våre fra det øyeblikket han dukker opp ved døren. Ved å projisere en ganske djevelsk disposisjon, finner den gamle manns fingre glede ved å trekke avtrekkeren til pistolen og skyte en kule som bløder full angerløshet. Velsignet med økt hørselssans, har den gamle mannen også en enorm mengde fysisk kraft. Hvis det var en medisinsk test for å analysere nivåer av ondartede følelser som kjører i nevronene, vil rapporten i denne mannen teste positivt for psykotisk hevn og melankolsk sykelighet. Stephen Lang beviser at han er mannen for jobben, og får blindhet til å se ut som en fasade som han på en villvillig måte bruker for å få en rask overhånd over å forstå geografien til hjemmet sitt, noe som får interloperne til å kveles i det ukjente torvet de valgte for deres lille eventyr.

Langs karakter overrasker oss kanskje ikke i utgangspunktet, men transformasjonen hans er nesten lupinaktig. Hans kropp og kroppsholdning kan ha spilt mindre roller for å etablere hans djevelskhet, men øynene er det som spilte en avgjørende rolle. Øynene hans ser ut som en slanges, lagdelt av et tykt gjennomsiktig dekk som ser grønt ut. Selv om vi noen ganger finner elevene, legger det bare til skumle. Døden i hans øyne manifesterer en frossen samvittighet som ikke kan skille mellom godt og ondt eller kjærlighet og hat. Med blikket permanent låst på forskjellige ting, kommer mannen over som et legeme som er besatt av en eller annen form for en ond enhet, og som bruker sin fysikalitet til å søle blod glatt.

Den klaustrofobiske fortellingen

Skrekk sprer seg aggressivt når plass er begrenset. Når du trives med dette lenge brukte formatet, tar 'Don't Breathe' det et hakk å bruke Blind Man's house for å slippe løs helvete. Utforsket små rom som ventilasjoner og kjellere, og manus har patina etter patina av strategisk plassreduksjon utført omhyggelig. Et geni trekk fra skaperne er når den blinde mannen slår av lysene i kjelleren. Dette kaster Alex og Rocky i fullstendig mørke. Dette er et 'dødsoppkall' fra 'en uten øyne', og ønsker hans bytte velkommen til sin verden der lys er en fiende. Et trekk som begrenset karakterene ytterligere fra å finne en rømningsvei. Uten noe distraksjonsverktøy i sikte, går Alex og Rocky på spenningspolede tråder fra underholdningen vår - tørste hjerneceller, og stikker oss til tider med narrative sjakter av hårreisende spenning.

‘Don't Breathe’ blåser et nytt pust av ‘innovative horror’ inn i oss. Det starter som en generisk skrekkfilm hvor begrensningene er iøynefallende, men overgår dem med kreative taktikker som er elektrifiserende innovative. Rockys karakter alene, en gang fanget i 'freak house', føles som en sau som gjemmer seg i ulvens hyl. I utgangspunktet malte hun henne som en uansvarlig tenåring som løper på ambisjoner om å bli rik på en eller annen måte, og hennes bratslignende tilnærming til livet blir raskt mildnet og glemt foran den gamle manns blodtørste styrke. Vi synes nesten synd på at hun må møte 'grusomheter' som er for skremmende enn hun fortjener. Den intelligente måten den gamle mannens karakter er konstruert for å få den til å virke som de uheldige tyvene er pakket inn i teppet med torturøse overraskelser, er et rent skuespill å se på. Den gamle mannen som ikke kan se skremmende med størrelsen på en toppmoderne bevegelsessensor. Det forfalte huset og dets innbygger sprer en krypende følelse av frykt som sprer det over til seerne som kanskje aldri går alene i en gate som har knapphet på ‘liv’.

‘Turkey Baster’-scenen

Det mest kontroversielle øyeblikket i filmen er selvfølgelig ‘impregneringsscenen’. Den blinde mannen begjærer å få en ny baby. Samler han sæd i en kalkunbaster, impregnerer han offeret med begrunnelsen at han i det minste ikke gjør det ved å tvinge seg på henne. Når Rocky våkner i en sele i kjelleren, advarer scenen oss sakte mot en pervertert tåke i ferd med å teppe det. Den umiddelbare avsløringen om mannen som bærer sitt eget ‘avkom som genererer’ væske i en ‘kalkunbaster’ av alle ting, får tarmen vår til å snu opp ned i noen sekunder. Sekvensen er koreografert for å se ut som om det er en dagligdags aktivitet. Og det er det som gjør det enda mer skummelt.

Med den uformelle behandlingen av førstehjelpen til noen med lettere skade, river den blinde mannen Rockys bukser uten problemer. Scenen utløser oss definitivt, men i hvilken grad vil avhenge av terskelen din for goriness. Suspendert fra taket og utsatt for en grusom handling som vist, kan man si at manusforfatterne har presset seg for å gi oss visuelle grusomheter på skjermen. En enkelt scene som får oss til å ta et fullstendig perspektivskifte på galskapen som har overskygget Langs karakter. En innflytelsesrik visuell fortelling som er designet for å se rett og slett uanstrengt ut, men likevel hekte på oss som en streng av ren frykt.

Slutten

Avslutningen på 'Don't Breathe' er sammenlignbar med en 'hjort i løvefellen' situasjon. Det er allerede ille at hjorten har bena krøllete i metallet, men for å legge til det, en faktisk løve som tusler bak for å rive den fra hverandre. Blindmannens animalistiske teft av torturistiske taktikker støtes ytterligere opp når han prøver å impregnere Rocky. Klimaks avslører hvor den gamle mannen etser en grusom definisjon for seg selv som kan gå omtrent som, 'Den som har mer smuss i sjelen enn verdens kloakk til sammen', kaster vår samvittighet i de dypeste hulene av følelsesmessig skitt. Vi får sakte en smakebit på det som ligger i det ekstreme motsatte av ‘opplysning’ - et sinn som er tett av skyer av hevngjerrig brutalitet. Selv om Rocky klarer å unnslippe, får vi tydeligvis følelsen av at den blinde mannen har arret henne for livet, og gitt henne et liv der hun kanskje aldri sparer empati for funksjonshemmede eller hjelper dem som er viklet i ensomhet.

Den blinde mannens tornete pisk utsmykket med traumer vil for alltid bli festet på Rocky etter hennes feileventyr. Hun kan med sikkerhet føre videre, drømme om en bedre morgendag og overbevise seg selv om at lyset fremover blir lysere, men den evigvarende dvelende langt bak de mørkeste hjørnene i tankene hennes vil for alltid ha den blinde mannens glitrende øyne som plyndrer henne fra innsiden. Regissøren oppfinner en ny måte å teste den menneskelige terskelen for emosjonelt traume med ‘Don't Breathe’. Som en ‘Pit-bull oppvokst i et sprekkhus’, vil filmen ha blikket å lade på oss selv om vi prøver å begrave den i den spenningen av skrekkflikker som slippes hvert år. Når fantasy-filmer som Harry Potter hyllet sitt motto 'Draco Dormiens Nunquam Titillandus' som betyr 'aldri kile en sovende drage', ville 'Don't Breaths' forslag til skrekkgenren være noe som, 'Ikke vek en sovende blind mann' .

Endelig ord

Don't Breathe oppnår kanskje ikke høyere nivåer av en banebrytende film, men har definitivt funnet en sterk fotfeste i karusellen av skrekkflikker. Etter å ha ladet oss med sine elektrifiserende sekvenser av frykt har ‘Don't Breathe’ tjent tittelen ‘The most recommendable horror flick of 2016’ etter min mening. Som tittelen antyder med et premiss der til og med å puste kan utløse usett fare for å smyge deg, er 'Don't Breathe's' faktisk tigger om en oppfølger. La oss alle samle mot til å konfrontere en oppfølging snart!

Les mer i Explainers: Den sjette sans | Annabelle Creation | Kom deg ut