Carol Burnett snakker om showet sitt og en ny pris

Carol Burnett har vært mange ting i hennes 60-årige karriere: en bestselgende memoarist (One More Time), en Broadway-dramatiker (Hollywood Arms) og, for generasjoner av filmmusikalske barn, den eneste frøken Hannigan som er en liten foreldreløs kalt Annie noen gang virkelig måtte bekymre seg for.

Men det er som en fantastisk utøver på TV-varianter - først som en gjenganger på The Garry Moore Show fra 1959 til 1962, deretter som programleder for The Carol Burnett Show fra 1967 til 1978 - at Ms. Burnett, 82, alltid vil være best bli kjent. Et nytt DVD-bokssett med 22 plater, nettopp utgitt av Time Life, samler de beste episodene fra de fem første sesongene av Burnett-showet, hvorav ingen har blitt sett på flere tiår. (The Lost Episodes, en 6-platers DVD satt ut 15. september, inneholder episoder som ikke har blitt sett siden den opprinnelig ble sendt.)

Ms. Burnett, en Emmy-vinner samt mottaker av en spesiell Tony, Presidential Medal of Freedom, en Kennedy Center Honor og Mark Twain Prize for Humor, vil motta Screen Actors Guild Life Achievement Award i januar. Dette er redigerte utdrag fra en samtale der Burnett snakket om opprinnelsen til hennes klassiske variasjonsprogram og hennes varige innflytelse på TV-komedie.

Q. Det var uvanlig for en kvinne å få sitt eget komiske TV-program på 1960-tallet. Hvordan fikk du din?

TIL. Jeg hadde en 10-årskontrakt med CBS som jeg signerte da jeg forlot The Garry Moore Show. Det var en klausul om at hvis jeg i løpet av de første fem årene ønsket å gjøre en timelang variasjonsforestilling, var alt jeg måtte gjøre å trykke på knappen og CBS måtte sette den på.

Den beste TV-en i 2021

TV i år bød på oppfinnsomhet, humor, trass og håp. Her er noen av høydepunktene valgt av The Times TV-kritikere:

• • 'Innsiden': Bo Burnhams komediespesial, som er skrevet og skutt i et enkeltrom, som strømmes på Netflix, setter søkelyset på internettlivet midt i pandemien.
  • 'Dickinson': De Apple TV+-serien er en litterær superheltinnes opprinnelseshistorie som er alvorlig om emnet, men likevel lite seriøst.
  • 'Suksesjon': I det grusomme HBO-dramaet om en familie med mediemilliardærer, er det å være rik ingenting som det pleide å være.
  • 'The Underground Railroad': Barry Jenkins sin transfikserende tilpasning av Colson Whitehead-romanen er fabelaktig, men grusomt ekte .

Q. Du ventet nesten fem år med å trykke på den knappen. Når du gjorde det, hvordan reagerte nettverket?

TIL. Jeg ringte New York og fikk en av visepresidentene for CBS på telefonen. Han sa: Du vet, Carol, variasjon er et mannsspill. Det er virkelig ikke for jenter.

Q. Hva ville han at du skulle gjøre i stedet?

TIL. Han sa: Vi har denne flotte sitcom vi gjerne vil snakke med deg om som heter ‘Her er Agnes.’ Kan du forestille deg? Jeg sa nei, variasjon er det jeg elsker. Jeg vil ikke være den samme karakteren hver uke. Jeg vil gjøre forskjellige karakterer som jeg gjorde på Garrys show, og jeg vil ha gjestestjerner, jeg vil ha musikk, jeg vil ha dansere, sangere, og jeg vil ha et repselskap som Sid Caesar hadde.

Q. Hvordan satte du det rep-selskapet sammen?

TIL. Da vi startet showet vårt, sa vi alle at vi trenger noen som Harvey Korman, som vi hadde sett på Danny Kayes show. Jeg angrep ham akkurat på parkeringsplassen på CBS. Jeg kastet ham praktisk talt over panseret på en parkert bil, og sa: Vær så snill, du må være med på showet vårt!

Q. Ble du noen gang skremt av en stor gjestestjerne?

TIL. Jeg ble ikke skremt, men jeg var i ærefrykt. Bing Crosby. Rita Hayworth. Lana Turner. Jeg vokste opp til å gå på kino med bestemoren min. Kjæresten min og jeg kom hjem og vi spilte skuespillerfilmer. Plutselig med showet kunne jeg være Betty Grable med kostymer og musikk og lys. Jeg skulle bli Joan Crawford.

Q. Var det noen gjester du ønsket å ha med, men ikke fikk?

TIL. Jeg ville så gjerne ha Bette Davis på. Og hun ville gjøre det, men hun ville ha mye penger. Og produsentene sa at vi ikke kan gjøre det unntaket, ellers vil alle andre ha så mye penger.

Q. Noe av det beste med showet ditt var at hvis det var en feil eller en ad-lib under innspillingen, ble den værende inne. På en episode i DVD-settet, for eksempel, faller parykken din av i en skisse og gjestestjernen din Art Carney sa: Det er første gang en kvinne snur parykken over meg!

TIL. I dag ville de stoppe teipen og sette på parykken min igjen! Mitt syn var at jeg ønsket å gjøre det som et live show. Jeg ville ha faren der. Jeg ville ha følelsen av spontanitet. Jeg ville at den skulle gå veldig fort. Så det var det vi gjorde - en Broadway musikalsk komedierevy hver uke. Og jeg ville ikke ha noen lange stopp mellom skissene. Vi ville være ute om to timer. Faktisk ville vi være ute i tide til å ta gjestestjernene våre på middag på Chasen's.

Q. Hvordan føles det å få SAG-Aftra-prisen?

TIL. Herlig. Men jeg er litt nervøs for det. Jeg har sett programmet på TV før, som da Dick Van Dyke fikk det, og de panorerte publikum, og jeg tenkte: Herregud, der er Meryl Streep! Der er Brad Pitt!

Q. Jeg har en følelse av at de kommer til å bli like glade for å se deg. Fans som Tina Fey og Amy Poehler sier at du har hatt stor innvirkning på karrieren deres. Hvordan føler det deg?

TIL. Gammel! Når de sier det, blir jeg litt flau, fordi de ville gjort sitt uansett om jeg noen gang ble født eller ikke. Det er et stort kompliment, men du må bare takke dem og si OK, nå skal du påvirke noen.