Politiske ledere tar kommandoen over situasjoner og vurderer nøye sine alternativer før de handler. Det er det de fleste amerikanere vil tro, og ofte kan det være sannheten. Men det er definitivt ikke tilfelle på Veep, spesielt i søndagens episode, The Eagle.
I denne ukens komedie om presidentfeil tar Selina Meyer en impulsiv, stor utenrikspolitisk beslutning ved å velge å innføre sanksjoner mot Kina. Årsaken er tilsynelatende at kinesiske hackere har brutt serverne i Det hvite hus. Men vi vet at Selina faktisk bare driver med skadekontroll etter å ha offentlig skylden på hacket for en dårlig tweet hun sendte fra POTUS Twitter-kontoen. Dette er hvordan internasjonale hendelser starter, tilsynelatende: ikke med et smell eller til og med et sikkerhetsbrudd, men med en direkte melding som ved et uhell er offentliggjort.
Kan jeg virkelig klandre et annet land for noe de ikke gjorde? Selina spør sine rådgivere i hva som er så nært som denne administrasjonen kommer til et strategimøte.
Det har vært hjørnesteinen i amerikansk utenrikspolitikk siden den spansk-amerikanske krigen, svarer Ben, hennes stabssjef.
Andre hjørnesteiner i amerikansk utenrikspolitikk, eller i det minste Selinas utenrikspolitikk: kidnapping av skolelærere i stedet for terrorister, noe presidenten orienteres om i Situasjonsrommet; tvitrer snertne kommentarer om hennes politiske rivaler mens hun sitter i situasjonsrommet (det er dette som starter hele rotet i utgangspunktet); og ignorerer at saker om nasjonal sikkerhet er i fare inntil hennes personlige stolthet er på spill.
TV i år bød på oppfinnsomhet, humor, trass og håp. Her er noen av høydepunktene valgt av The Times TV-kritikere:
Denne sesongen har Veep vært mer effektiv enn noen gang til å legge brødsmuler, og cybersikkerhetsunderplotten er et perfekt eksempel. Hver uke har Sue sendt ut en advarsel om de kinesiske hackerne. I episode 1 sa hun at de hadde brutt N.S.A. brannmur. I episode 2 hadde de brutt Det hvite hus. Denne uken kunngjør hun at de har brutt National Security Councils servere. Og for tredje gang blir Sue ignorert, helt til en dum tweet gjør saken om til en hår i brann-situasjon.
Det komiske utropstegn kommer når Mike, midt under en pressebriefing, kunngjør at kineserne har forbudt utenlandske adopsjoner av amerikanske statsborgere, noe som betyr at Mike og hans kone ikke kommer til å få sin nye baby likevel. Hvert medlem av Veep-rollebesetningen er utmerket, men hver uke er det én skuespiller som skiller seg ut. I denne episoden er det Matt Walsh, som både reagerer på adopsjonsnyhetene med et effektivt stille hjertesorg og viser fysiske komiske ferdigheter av John Cleese-proporsjoner når han legger merke til Selinas tweet-tastrofe.
Trusselen om eksponering har blitt et løpende tema gjennom denne sesongen, et tema som ikke bare formidles gjennom hacking-historien, men også via Catherines fortsatte innsats for å lage dokumentet om moren hennes. For første gang uttrykker Selina faktisk bekymring for Catherines prosjekt, men selvfølgelig ikke fordi det kan avsløre inkompetansen som gjennomsyrer det ovale kontoret.
Catherine, ikke bruk noen av de vulgære delene, sier hun til datteren etter å ha ytret noe av hennes varemerke banning.
Men det er liksom alt, sier Catherine. Det er en kommentar som, gitt antallet uanstendigheter som jevnlig spys ut på Veep, føles nesten meta.
Det som truer med å avspore Selina mer enn noe annet er ørnen selv, Bob Bradley (Martin Mull), den folkelige, veteranpolitiske rådgiveren. Han har blitt Selinas punkt-person på gjentellingen og hennes mest verdsatte rådgiver, selv om ingenting han sier gir mening. Igjen, etter brødsmulene fra forrige ukes episode, avslører Bob seg for å være fullstendig senil, så mye at han vandrer ut av et møte der han skal argumentere for å utsette sertifiseringen av gjentelling.
Når Selina husker at hun innrømmet alt om hacking-tildekkingen hennes for denne mannen, innser hun at hun i bunn og grunn har gitt en bombe med skinnende knapper til en kjekk 2-åring. Så hun gjør det eneste hun kan: Hun gjør ham til cybersikkerhets-tsaren (ah, en annen tsar) og dytter ham inn i et kjellerkontor, hvor han ikke har mobilmottak og antagelig ikke Wi-Fi. Egentlig kunne trekket bare vært mer komisk perfekt hvis Kent – spilt av Gary Cole, som orkestrerte et lignende trekk da han spilte hovedrollen i Office Space – hadde satt Bob der selv.
Det er bemerkelsesverdig at det er noen seire for Selina, og likevel kommer hun til slutt ut av denne episoden veldig på beina. Hennes offentlige appell har økt litt fordi noen er så begeistret for hennes nå åpne romantikk med Charlie Baird. (Det er overraskende at Selina så lett tilgir ham for å ha underholdt ideen om å bli Bill O'Briens finanssekretær, selv om han beklager gjentatte ganger. Det er den ene tingen i denne episoden som føles litt av.) Enda viktigere, en boks med 10 000 stemmesedler blir oppdaget og Karen, Selinas mangeårige venn og en svært ineffektiv advokat, klarer å argumentere for at sertifiseringen bør utsettes slik at stemmene kan telles.
Det er to personer i Selinas bane som hun burde takke for den mini-retelling-seieren: Kent, som flagget muligheten for at det kunne mangle stemmesedler mens Selina for det meste bespottet ham for å ha brukt for mange store ord, og Amy, som har beholdt trener løping i Nevada med null takknemlighet fra sjefen hennes. (Amy får også ukens beste replikk etter at hun får vite at Dan lå med søsteren hennes Sophie fordi han trodde Sophie jobbet for CBS, når hun faktisk jobber på CVS. Kunne du tenke deg å stoppe på ABC News og hente litt Advil? spør hun Dan. Sa jeg ABC News? Jeg mente Rite-Aid.)
Forrige sesong kokte Amys frustrasjon med Selina over og hun fikk sparken fra stillingen. Denne sesongen har hun litt motvillig sluttet seg til laget igjen, bare for å finne ut at hun fortsatt er undervurdert. Hvis Selina fortsetter å overse det Amy bringer til bordet på samme måte som hun overser det meste, virker det svært mulig at vår fru Brookheimer kan miste det igjen. Hvis hun gjør det, vil helt sikkert Catherines kamera, om ikke en kinesisk hacker, være der for å fange det.