The Eternal Daughter Ending, forklart: Var Rosalind død hele tiden?

A24'er Den evige datter ' er et gotisk mysterium som spiller på elementene rundt det mens det mater inn i forholdet mellom en kvinne og hennes mor for å levere en historie som dypt uroer publikum. I stedet for å ty til de konvensjonelle metodene som brukes i en skrekkhistorie, skaper filmen en atmosfære som siver inn i sinnet til seeren og skaper en uhygge som føles nærmere hjemmet. Selv om det kan se ut som det ikke skjer mye gjennom filmen, legger de tomme rommene og de sparsomme samtalene bare mer vekt på avsløringen på slutten. Hvis du lurer på hva det betyr, så har vi dekket deg. SPOILERE FORAN

Synopsis av den evige datterens handling

Julie Hart og moren hennes, Rosalind, ankommer et hotell for å tilbringe en helg sammen. Hotellet pleide å være Rosalinds tantes eiendom hvor hun tilbrakte tid både som barn og voksen. Det er et sted fullt av minner, som begynner å komme tilbake jo mer tid Rosalind tilbringer der. Julie prøver å lirke disse minnene ut av moren i et forsøk på å forstå henne bedre. Hun jobber også med en film om henne og Rosalind, som får henne til å konfrontere sine egne følelser rundt forholdet deres.

Ting får en vanskelig start på hotellet når en frekk resepsjonist ikke gir dem rommet de hadde reservert. Dessuten virker det som om hele hotellet er tomt bortsett fra dem, og likevel er det lyder og knirking som holder Julie våken om natten. Det er også den mystiske kvinnen ved vinduet som Julie ser hver kveld hun tar med hunden sin ut på tur. Alle disse tingene, kombinert med frykten for at hun utilsiktet har gjort moren sin ulykkelig ved å bringe henne til et sted knyttet til hennes triste minner, tar hardt på Julie inntil hun til slutt bryter sammen.

The Eternal Daughter Ending: Var Rosalind død hele tiden?

Det er mange spørsmål som dukker opp mens du ser på «The Eternal Daughter», men den som fanger oppmerksomheten til seeren er den siste middagsscenen der det avsløres at Julie ikke har Rosalind ved sin side. Det er ment å være en festlig bursdagsmiddag for Rosalind, men det blir fort surt når Rosalind sier at hun ikke er klar til å spise ennå. Julie føler seg rar over å spise alene, og nekter å spise før moren hennes også bestiller, noe som får Julie til å spre følelsene sine om sin egen dødelighet og ensomhet. Så kommer kaken, og vi finner Julie alene ved middagsbordet.

I neste scene finner vi Rosalind og Julie som holder hender mens Rosalind går bort. Dette reiser mange spørsmål. Når døde Rosalind? Var det i løpet av helgen, eller hadde hun dødd allerede før Julie kom for å tilbringe helgen på hotellet? I så fall, betyr det at hele denne tiden, Rosalinden som vi hadde sett, aldri var der i det hele tatt? Svaret på alle disse spørsmålene er ganske enkelt når det er brutt ned til tidslinjen, men litt mer komplisert sett fra Julies følelser.

Her er den mulige rekkefølgen på hendelsene. Rosalind og Julie kom for å tilbringe en helg på hotellet sammen, men det var minst et år før den siste scenen i filmen. Det var Rosalinds bursdag, og for å bli bedre kjent med henne, tok Julie henne med til det som pleide å være tantens eiendom, som brakte tilbake dypt begravde minner for Rosalind. Alle samtalene som skjer mellom moren og datteren fant faktisk sted, og Julie tok dem opp med det formål å skrive filmen hennes.

En gang i løpet av den helgen, sannsynligvis rundt eller etter bursdagen hennes, døde Rosalind. Det er bekreftet at hun døde på hotellet fordi vi ser henne ligge på samme seng og rommet ser ganske likt ut. For Julie var morens død en sentral begivenhet av flere grunner. Med hennes død var begge foreldrene til Julie borte. Fordi hun hadde brukt de siste par årene på å fullstendig viet seg til morens omsorg, hadde forholdet deres snudd på en eller annen måte, noe som gjorde Rosalind til barnet og Julie til moren. Dette er noe vi finner Rosalind diskutere med Bill en ettermiddag. Dermed traff Julie på et mye dypere nivå å miste Rosalind, fordi hun ikke hadde egne barn, og det er her bursdagsmiddagssamtalen spiller inn.

Når hun ser moren forverres foran øynene hennes og finner at hun tar vare på henne, innser Julie at hun aldri vil få det Rosalind gjør. Med årene ble hun så hengitt til karrieren sin og deretter med moren at hun aldri ga tid til å starte en egen familie. Nå, når hun ser moren sin dø, konfronterer hun sin egen dødelighet og hvordan det ikke vil være noen til å mase over henne når hun kommer til denne tilstanden. Hun føler at tiden renner ut for henne og det gjør henne engstelig for sin egen fremtid.

En annen ting som tærer på Julie er følelsen av at til tross for at hun tilbrakte all denne tiden med henne, ble hun aldri kjent med moren sin så godt som hun kunne ha gjort. Hun innser dette når moren forteller henne om de traumatiske minnene knyttet til huset. Det var her Rosalind var da nyheten om brorens død kom, og også hvor hun hadde en spontanabort. Julie visste ikke noe om det, noe som får henne til å lure på hva mer hun ikke visste om moren sin. Dette gjør henne ikke bare trist, men får henne også til å stille spørsmål ved filmen. Har hun rett til å rote rundt i morens liv og grave ut gamle sår bare for historiens skyld?

Det er en kombinasjon av alle disse følelsene som tynger Julie når hun neste år kommer tilbake til hotellet, denne gangen alene. Fordi Rosalind pleide å bo i det huset og hun døde der også, håper Julie at helgen der vil bringe henne nærmere moren. Det er også hennes mors bursdag, noe som gjør det til et enda mer emosjonelt par dager. Hennes intensjon om å finne ro i løpet av denne tiden blir imidlertid snudd når hun blir mer rastløs enn hun hadde vært før hun kom dit.

Det er her filmen faktisk begynner, men blander hendelsene med de som skjedde mens Rosalind fortsatt levde. Det faktum at mor og datter sjelden vises i samme ramme (sannsynligvis bare tre ganger i løpet av hele filmen) gir oss også en følelse av avstanden mellom dem. Dette kan symbolisere løsrivelsen av deres følelser og deres manglende evne til å snakke ordentlig med hverandre, selv når de elsker og bryr seg veldig mye om hverandre. Denne manglende evnen til å være i samme ramme av filmen representerer også frakoblingen mellom dem som mor og datter, og hvordan de ikke er i samme sinnstilstand.

Det fungerer også som et stort hint for publikum, som aldri ser Rosalind snakke med resepsjonisten, som også er servitøren. Den eneste gangen vi ser Rosalind snakke med noen andre er når hun har en samtale med Bill, som faktisk er Julies minne. Det er dette som holder oss på tå hev og sår tvil om Rosalind og hvorvidt hun er ekte i det hele tatt. Faktisk svarer filmen på det spørsmålet med kvinnen i vinduet, som selv om det er falmet, ser uhyggelig ut som Rosalind. Tidligere ble kvinnen i vinduet nevnt av sjåføren, men det er ikke bekreftet om han så Rosalind også. For Julie er i alle fall denne scenen mer enn bare det hjemsøkende i bygningen. Det er sinnets hjemsøkelse, siden hun hele tiden tenker på moren sin og forbinder henne med huset.

Det faktum at Julie og Rosalind ser ut og høres ut som hverandre legger også enda et lag til denne hjemsøkelsen. Gjennom dette blir moren en refleksjon av seg selv i fremtiden. Til tross for at de er to forskjellige mennesker, lukker likheten i ansiktene deres avstanden mellom dem, og publikum begynner å lure på om de tross alt er den samme personen. Det er også en annen påminnelse om Julies dødelighet, tiden hun ikke har mye igjen. Så på en måte er det å se moren sin dø som å se seg selv dø, noe som gjør hele saken litt mer sykelig for henne.

Julie kommer til hotellet og ønsker å skrive historien om at hun hadde tenkt å starte året hun besøkte stedet sammen med moren. Hennes tilbakekomst er også en måte for henne å spille av disse minnene, enten gjennom samtalene hun i all hemmelighet hadde spilt inn eller gjennom det enkle spørsmålet om tilstedeværelse. Som det er sagt i filmen, rommer et hus mange minner, og Julie ønsker å gjenoppleve noen av dem, huske moren sin så vel som å skrive historien hennes. Hun blir så oppslukt av dem at hun mister følelsen av tid, som er det Rosalind sier på et tidspunkt i filmen. Hun sier at det er en rot i henne av 'når'. Det samme skjer med Julie, ettersom 'den gang' og 'nå' blir rotete for henne også. Likevel er det noen få hint for å avgrense fortid og nåtid.

At dette er andre gang Julie kommer hit og at hun sliter følelsesmessig, bevises av den milde oppførselen til en ellers evig frekk og likegyldig resepsjonist. Når Julie gråter over kaken med morens tomme stol foran seg, synes resepsjonisten synd på henne. Hun vet at Rosalind hadde dødd året før fordi hun også var der. På samme måte viser Bill som senere sjekket Julie også at han var der året før, selv om han ikke kunne delta på bursdagsfeiringen fordi han hadde noe annet å ta seg av. Både Bill og resepsjonisten vet at det er en vanskelig tid for Julie, og de uttrykker sin sympati med henne.

Skriver Julie filmen om moren sin?

Julies intensjon med å besøke hotellet alene var å ta en ny titt på hennes og Rosalinds forhold. Hun ønsket å skrive en historie om dem, men hennes egne følelsesmessige kamper hindret henne i å skrive den. Dette gjenspeiles også i været som er tåkete gjennom hele helgen. Det er som et lag over Julies eget sinn, og pakker henne så dypt inn i sorgen over morens tap og beklagelsen hun har på at hun ikke kan begynne å jobbe med historien ennå. Hun finner det fortsatt, men å nå det betyr å gå gjennom sin egen frykt og usikkerhet og kjærligheten så vel som harmen mot moren.

Når hun konfronterer det, har hun ikke bare en god natts søvn, men neste morgen forsvinner tåken og gir plass til en lys dag. Det er da Julie gjør fremskritt med forfatterskapet sitt. Når hun drar, ser vi også mye flere mennesker, sammenlignet med dagene hun og moren tilsynelatende hadde tilbrakt alene på hotellet. Dette betyr at de mørke skyene i tankene hennes har lagt seg og hun forlater hotellet mye mer klar i hodet. Derfor kan det antas at hun lykkes med å skrive og lage filmen som hun alltid hadde tenkt å.

Interessant nok høres de første linjene av filmen hennes veldig ut som begynnelsen av 'The Eternal Daughter'. Med dette legger filmen enda et lag til seg selv. Det kan bety at alt vi så frem til de siste minuttene faktisk er filmen som Julie skrev i stedet for hendelsene som faktisk skjedde med henne. På en måte representerer den regissør Joanna Hoggs egen erfaring med å skrive og lage filmen. Regissøren stolte på sitt eget forhold til moren for å informere historien om 'Den evige datteren'. Det gotiske skrekkelementet var hennes måte å representere de forskjellige fasettene av hennes eget liv. Med historien som Julie skriver, går det hele for fullt, men på en litt meta måte. Likevel binder det Julies historie ganske fint, og vi vet at hun har funnet litt klarhet og avslutning når det kommer til moren.