Anmeldelse: I FXs ‘Atlanta’ jobber en Princeton Dropout The Angles Back Home

I Atlanta , spiller Donald Glover en karakter hvis navn - Earn - også er hans ambisjon. Han tjener ikke mye akkurat nå. En Princeton-frafaller, han er teknisk sett hjemløs, krasjet med moren til sin babydatter og skyver kredittkortregistreringer på flyplassen for $5,15 i timen.

Earns fetter Alfred (Brian Tyree Henry) er en fremadstormende rapper med sitt eget stemningsfulle kallenavn, Paper Boi; for å sitere en av tekstene hans, han handler om det papiret, gutt. Avisen handler imidlertid ikke bare om ham. Den nye mixtapen hans er hot, men han selger fortsatt narkotika for å få endene til å møtes.

Ryggraden i det fortryllende Atlanta, som sendes de to første episodene tirsdag på FX, er Earns plan for å forbedre livene deres for begge ved å bli Alfreds manager. Men dette er ingen raketttur til toppen. Tørr og offbeat, med en umiddelbar, original stemme, er denne komedien en kjøretur gjennom det vidstrakte territoriet mellom filler og rikdommer.

Mr. Glover skapte Atlanta, som kombinerer hans to karriereveier, komedie (han begynte på TV som forfatter for 30 Rock) og hip-hop (han er spilt inn under navnet Barnslig Gambino ). Men showet vil komme som en overraskelse hvis forventningene dine blir formet av Samfunnet, den frenetiske sitcom der Mr. Glover spilte en lysøyne, naiv collegestudent.

Atlanta koker lavt, sakte og knitrende, og Mr. Glover ringer Earns affekt ned til en bare summing. Han er intens, men reservert, motvillig til å åpne seg. Selv foreldrene hans vet ikke hvorfor han droppet ut av skolen, og han kanaliserer følelsene sine om eksen hans, Van (Zazie Beetz), til sardoniske kommentarer om hennes smak i menn. Det nærmeste han kommer et utbrudd er når han, lite penger, prøver å bestille et fastfood-barnemåltid og blir ydmykende nektet.

Den beste TV-en i 2021

TV i år bød på oppfinnsomhet, humor, trass og håp. Her er noen av høydepunktene valgt av The Times TV-kritikere:

• • 'Innsiden': Skrevet og skutt i et enkeltrom, setter Bo Burnhams komediespesial, strømmet på Netflix, søkelyset på internettlivet midt i pandemien.
  • 'Dickinson': De Apple TV+-serien er en litterær superheltinnes opprinnelseshistorie som er alvorlig om emnet, men likevel lite seriøst.
  • 'Suksesjon': I det grusomme HBO-dramaet om en familie med mediemilliardærer, er det å være rik ingenting som det pleide å være.
  • 'The Underground Railroad': Barry Jenkins sin transfikserende tilpasning av Colson Whitehead-romanen er fabelaktig, men grusomt ekte .

Mr. Glovers avslappede opptreden gir rom for medspillerne å imponere. Showets breakout-karakter kan være Alfreds steiner-filosof romkamerat, Darius (Lakeith Stanfield). Mr. Henry skaper en rik spenning mellom Paper Boi-personaen og Alfred, skarp og selvbevisst, som er urolig over sin mindre kjendis. Han er i bransjen ikke for å leve noen flaske-service-fantasi, men fordi, sier han, jeg skremmer folk på A.T.M.s.

Atlanta har en alvorlig rekke og sporadisk saklig vold; den andre episoden foregår i stor grad i et politidistrikt. Men showet er rikt morsomt uten vitser eller oppsett. Komedien tråkker på deg i deadpan-utvekslinger, som når Alfred argumenterer for at det er urovekkende for Darius å kalle pistolen sin pappa.

Bilde

Lakeith Stanfield som filosof-steiner i Atlanta.Kreditt...Guy D'Alema/FX

Er det rart når jenta di kaller deg pappa? spør Darius.

Det er helt annerledes, sier Alfred. Og ja. Ja, det er det.

Dette er et show som er avhengig av atmosfære, som, ja, kan være komedie stenografi for diffust og formålsløst. Men ikke når luften er så berusende som den er i Atlanta, og omgivelsene er så godt fanget.

Atlanta ble skutt på stedet, og klisjeen med denne typen lokalt smaksatt show er å si at byen er stjernen. Mr. Glover, hvis bror Stephen også skriver for serien, vokste opp i Stone Mountain, Ga., og Hiro Murai, en musikkvideoveteran som regisserer de fire første episodene, rammer inn gatebildet med undring.

Men utover det er Atlanta i Atlanta en slags sinnstilstand. Det er en hovedstad for hiphop, men utpreget regional. Det er ikke liten tid eller den største av store tider; det er, som karakterene, midt i mellom.

Atlanta i Atlanta er fremfor alt en lagkake av afroamerikansk liv, borgerlig og street, hipster og old school. Selv i et mer mangfoldig TV-miljø, er det en uttalelse for et marquee-show å være så oppslukende svart (inkludert, uvanlig for TV, forfatterne).

Men showet er bevisst hvor mye av verden som gjør krav på svart kultur. Det er en vanskelig knebling i piloten om en hvit radiostasjonsansatt som mener at han er stram nok med Earn til å bruke et visst raseoppdrag foran seg. (Atlanta, som mange raptekster, bruker ordet rikelig.)

Spørsmålene om identitet og tilegnelse kommer tilbake, mer kompliserte, i den fjerde episoden, når Alfred feider med Zan (Freddie Kuguru), en internettstjerne som håner ham på nettet og hvis etnisitet ingen kan finne ut av. Er han svart? Asiatisk? Dominikanske?

Hvem vet? Hip-hop er nå i alle og i alt, fra musikk til memer. For Zan er han og Alfred en og samme; de er begge bare hustlere som prøver å sette sitt preg.

Historien er et nikk til hvor omfattende og global en forretningsrap har blitt, et punkt som Empire har belagt med gull. Desto mer grunn til at det er en fryd å finne Atlanta, et idiosynkratisk tilholdssted med et mannskap hvis medlemmer, i en sjanger som gjør det stort, gjerne vil gjøre det medium.