I Netflix' Frybread Face and Me ,’ 11 år gamle Benny opplever en minneverdig sommer hjemme hos bestemoren i Navajo-reservatet. Filmen fremkaller sterke følelser av nostalgi, som blir tidoblet av fortellingen. Fortellerens tilstedeværelse viser publikum at hovedpersonen ser tilbake på tiden, noe som er borte og tapt. Den huskes med glede og med en klype i hjertet fordi det bare er et minne som spilles av. Fortellerens identitet tilfører disse følelsene mer tyngdekraft. SPOILERE FORAN
Fortelleren i filmen er den eldre Benny, av en uspesifisert alder, som husker den første sommeren han tilbrakte hos bestemoren sin med en klarhet som bare kan følge med noe som setter et uutslettelig preg på en person. Voice-overen er gitt av Billy Luther, forfatteren og regissøren av filmen. Han avslørte at ideen om å ha en voice-over ikke var i det originale manuset. Imidlertid, han ønsket å 'dykke dypere inn i den eldre Benny som ser tilbake og hans tanker om livet, uten å fortelle publikum for mye,' og bestemte seg for å legge til fortellingen.
Først ble det bestemt å bruke en annen skuespiller for voice-overen. Men dialogen deres traff ikke følelsen som Luther gikk etter. 'Det handlet om å fremheve visse ord som jeg sa på en spesiell måte da jeg snakket om bestemoren min,' la han til, og avslørte hvordan han til slutt bestemte seg for ideen om å gjøre voice-overen selv. Dette, sammen med de kornete hjemmevideoene som støtter filmen, gir historien et dokumentarisk preg, slik at den fremstår desto mer ekte for publikum.
Mens ‘Frybread Face and Me’ er en fiktiv historie, er den for det meste inspirert av Luthers egne barndomsminner. Å gjøre voice-overen tok ham tilbake til den tiden i barndommen, da han tilbrakte somrene hos bestemoren sin, og husket alt som brakte frem mange følelser som viser seg i fortellingen hans. «Min egen bestemor døde en uke før vi begynte å filme, så jeg trengte virkelig den følelsen i stemmen. Når du lager en film, handler alt om redigeringsprosessen, og vi redigerte i et år. Noen ting traff ikke, men når vi satte VO-en min der, slo det virkelig til, sa regissøren, og avslørte hvordan fortellingen fikk ham til å legge et nytt lag til historien.
Bruken av fortelling rammer inn Bennys sommer som et gammelt bilde, noe han fra tid til annen går tilbake til og ser tilbake på med glede. Hver del av den blir gjenopptatt, selv den innledende bitterheten til onkel Marvin, med en slags hjertesorg som bare kan komme ut av barndomsminner. Det blir også et redskap for å fylle ut hullene, for å si ting som ellers var usagt mellom Benny og menneskene han tilbrakte sommeren med, samtidig som det bringer publikum nærmere hovedpersonen, og får dem til å føle at de fortsatte med historien hans. inn i voksen alder hvor de nå sitter ved hans side og lytter til historien hans.