Nostalgi er en for stor kraft i popkulturen til å tilhøre en institusjon. Men Netflix eier en større prosentandel av det enn de fleste, rett og slett fordi fortiden er innebygd i forretningsmodellen.
Hvis du likte det, vil du like dette er stikkordet til strømmetjenestens algoritme. Men det er også essensen av kulturell nostalgi: lengselen etter å finne noe dette som gjengir de kjære gledene fra noen for lenge siden.
Som Netflix har vist oss, er det forskjellige måter å jage spenningen fra gårsdagen på. Du kan starte den på nytt, som når fullere hus brakte karakterene til Full House inn i 2016. Du kan gjenopplive det, som med den kommende fortsettelsen av Gilmore Girls.
Eller - som i Netflixs to throwback-show om sommeren, Stranger Things og The Get Down - du kan tenke nytt.
Ingen av dem - i motsetning til årets The X-Files eller Ghostbusters - er basert på en eksisterende franchise. De kiler minnesentrene våre uten å invitere til lite flatterende sammenligninger med en hellig original. De kan lykkes eller ikke, men de prøver i det minste å gjenskape noe av det som fikk oss til å elske våre barndomsfavoritter helt tilbake: gleden av å oppdage noe for første gang.
BildeKreditt...Netflix
Med Stranger Things har Matt og Ross Duffer laget noe du kanskje kan forestille deg kommer fra vidunderbarn som vokste opp i en forlatt Blockbuster full av VHS-kassetter, et monster sydd av deler av Steven Spielberg, Stephen King, Wes Craven og flere.
TV i år bød på oppfinnsomhet, humor, trass og håp. Her er noen av høydepunktene valgt av The Times TV-kritikere:
En del av seriens glede er hvor godt den gjenskaper detaljene ikke bare i livet i 1983, men også i historiefortellingen i 1983, fra synthmusikken til Benguiat-skrifttypen i tittelen. (Dette var også modusen til Red Oaks på Amazon og Netflix's Wet Hot American Summer: First Day of Camp.) Den har til og med medvirket Winona Ryder , stjerne i Heathers fra 1988, på samme talismaniske måte som Quentin Tarantino rekrutterte 1970-tallsikonet Pam Grier for den blaxploitation-inspirerte Jackie Brown.
I sine individuelle stykker er Stranger Things en påskeeggsalat med referanser, historielinjer og troper. Det som løfter serien er måten den ser tilbake på inspirasjonene sine med fordelen av etterpåklokskap. (Eller i det minste andrehånds etterpåklokskap: Duffers, tvillingbrødrene, ble født i 1984, et år etter at sesongen fant sted.) Vintage-artefaktene er skrapet, noe av den Spielbergske gløden gnidd av. Hjembyen i Indiana føles litt rusten og farlig, selv før monsteret og de onde forskerne dukker opp.
Som Joyce, hvis sønn Will blir sugd inn i et parallelt eksistensplan, spiller Ms. Ryder den typen alenemor-karakterer som er vanlig i filmer som E.T. utenomjordiske fra tidlig på 80-tallet, en tid med høye skilsmissetall. Men omstendighetene hennes er litt mer rå og forferdelige. (Det er for eksempel en økonomisk vanskelighet for henne å erstatte fasttelefonen Will sprenger i sitt forsøk på å kommunisere.) Tenåringskarakterene både husker og reagerer på sine skrekkfilmforfedre, som Nancy (Natalia Dyer), som har sex med kjæresten sin ennå ikke blir monstermat som straff.
Stranger Things er ikke revolusjonerende - det er et velsmakende leirbål s'more, en type sommerfilm som den faktiske sommerfilmsesongen ikke ga. Men den klarer å levere på appellen til nostalgi – lokket til enklere, uskyldige tider – samtidig som den innser at de tidene verken var enklere eller mer uskyldige.
The Get Down utfører det motsatte trikset: Det tar en periode fast i populærhistorien som et nadir og gjør det til et øyeblikk som glitrer av muligheter.
BildeKreditt...Netflix
Fra Spike Lees Summer of Sam til ESPN-miniserien The Bronx Is Burning (basert på en bok av The New York Times' Jonathan Mahler), har 1977 blitt fremstilt som året New York City nådde bunnen. The Get Down, en fantasifull opprinnelseshistorie om hiphop i Bronx, presenterer det som året en ny urban kultur umulig tok på flukt.
En del av dette er innflytelsen fra skaperen Baz Luhrmann, som aldri har møtt et emne han ikke ville sprengt med en glitterkanon. Sensibiliteten til The Get Down er trassig gledelig, mer The Wiz enn The Warriors. Det kan være ildspåsatte bygårder og sprakende kunststyrte drap, men seriens sanne kjærlighet er oransje limousiner og trange, bumpende discobukser.
Showets stilistiske pastisj er mindre åpenbar enn de i Stranger Things, men den bryter enda sterkere med den populære oppfatningen av omgivelsene. Der vi forventer å se problemer, ser den muligheter - sjanser for oppfinnelser og selvoppfinnelse, selv om det krever kamp.
Sammenlignet med HBOs dystre og nå avlyste musikkdrama fra 1970-tallet, Vinyl, er The Get Down hovedsakelig en ungdomshistorie. Den nekter å være pessimistisk, og den er castet med livlige unge skuespillere som Justice Smith og Herizen Guardiola, hvis forestillinger hver inneholder en hel dags forsyning av vitamin C.
Som Stranger Things, med sine walkie-talkies i murstein, fetisjerer The Get Down predigital teknologi (her platespillere og fargestiftmerkede LP-er) som et middel til å frigjøre geniale barn. Midt i sesongen rammes Bronx av den beryktede blackouten i 1977, hvis kaos og plyndring fikk platespillere og miksebrett i hendene på ungdommen, som vil bidra til å skape en amerikansk kunstform.
Stranger Things er mye mer fullstendig utformet. The Get Down er plaget av en udisiplinert ambisjon om å være enhver historie – melodrama, historie, romantikk, musikalsk komedie, politiske intriger. Den har elektriske øyeblikk, men blir bare fokusert med jevne mellomrom, i løpet av de siste par timene av den første seks episodene.
Men begge showene er oppmuntrende eksempler på hvordan man kan bruke nostalgi til mer enn billige hits av Husk det? Ikke ulikt DJ-ene til The Get Down, praktiserer de en slags scavenger-kunst, og vever samples og kjente kroker inn i kinetiske nye rytmer. Det er ingen mangel på TV som inviterer oss til å gjenoppleve fortiden, men det kan være mye mer givende å remikse den.