Er Lost in Translation basert på en sann historie?

Bildekreditt: Bildekreditt: Yoshio Sato/Fokusfunksjoner

Sofia Coppola-regissøren 'Lost in Translation' fra 2003 er en romantisk komediefilm som har fått anerkjennelse og kjærlighet fra kritikere og publikum. Den følger Bob, en skuespiller med en falmende karriere som får en annonseavtale og reiser til Tokyo for innspillingen. Helt alene på hotellet møter han Charlotte, en ung universitetsutdannet som føler seg oversett av mannen sin, en kjendisfotograf. Bob og Charlotte føler seg frakoblet livene sine, og knytter seg gradvis over sine lignende situasjoner og danner en langvarig vennskap over noen hjertevarme møter.

Med Bill Murray og Scarlett Johansson ’s nyanserte forestillinger som hovedpersonene, den komedie-drama film utforsker gripende relevante temaer som ensomhet, identitetskrise, å føle seg fremmedgjort i et fremmed land og vennskap. Dessuten får den realistiske skildringen av menneskets natur gjennom relaterte karakterer og en hverdagslig setting en til å lure på om filmen henter fra faktiske mennesker og hendelser. Så hvis du også ønsker å vite inspirasjonen bak «Lost in Translation», har vi deg dekket!

Er Lost in Translation en sann historie?

«Lost in Translation» er delvis basert på sanne hendelser, i den forstand at regissør Sofia Coppola skrev filmens unike manus ved å trekke mye fra opplevelsene hennes som bodde i Tokyo som en 20-åring og, etter sigende, hennes daværende ekteskap. Dette, kombinert med hennes observasjoner av den japanske byen gjennom årene og noen filmatiske påvirkninger, førte til at hun skapte Bob og Charlottes historie. Faktisk er slike likheter mellom Charlotte i filmen og filmskaperens tidlige jeg at mange har stilt spørsmål ved om karakteren er selvbiografisk.

Avklarer det samme i et intervju i mars 2004 med Manusforfatterens Utopia , sa Coppola, 'Nei. Jeg mener, definitivt, jeg føler meg nær den karakteren, og det er deler av meg i den karakteren. Men så er det også en venn av meg og karakterer fra historier som «Franny og Zooey.» Jeg har alltid likt at den preppy jenta hadde et sammenbrudd. Men det er definitivt sider ved meg som da jeg var i Tokyo og jeg var yngre; det er det med å være jetlag midt på natten. Alle vet hva de gjør, og hvem er jeg? Du vet, den typen spørsmål du stiller i den alderen.»

'Så jeg ønsket å legge den følelsen inn i det. Og hun er litt smart på en måte, og det er jeg. Det er definitivt deler av meg i henne, men det er det ikke helt, la filmskaperen til. I tjueårene tilbrakte Coppola mye tid i Tokyo mens hun jobbet med fotografering og moteoppdrag med vennene hennes, som fungerte som den primære innflytelsen for filmen hennes. Interessant nok kom ideen først til henne i den perioden, da hun så sin nære venn, Fumihiro Hayashi, fremføre en karaoke av Sex Pistols-sangen, 'God Save the Queen.'

Minnet ble så etset i Coppolas sinn at Hayashi gjenskaper det samme på skjermen som Charlie Brown (hennes ekte kallenavn for ham) i filmen. Imidlertid begynte hun å skrive historien mye senere, da hun kom tilbake fra presseturneen til sin debut som regissør i 1999, ' The Virgin Selvmord .’ Gitt sin tid på Park Hyatt Tokyo på den turen, ønsket hun ivrig å lage en melankolsk kjærlighetshistorie satt på det samme hotellet. Dette resulterte i at hotellet og Tokyo var sentrale karakterer i filmens fortelling.

Formidle det samme til Indie Wire i februar 2004 uttalte regissøren: «En stund har jeg ønsket å gjøre en film i Tokyo. Jeg kjente innstillingen. Jeg ønsket å filme på Park Hyatt-hotellet, og jeg ville [skyte] neon om natten, og jeg ønsket å lage noe romantisk. Jeg ønsket å lage en kjærlighetshistorie uten å være nerdete.» Etter å ha skrevet ned de første tjue sidene av manuset hennes med hjelp fra broren, besøkte regissøren Tokyo på nytt for å få flere tips om hvordan hun skulle forme historien hennes. Der filmet hun diverse ting hun likte og gjorde notater, og brukte dem som referanser når hun skrev.

Dessuten refererte Coppola til filmen 'The Big Sleep' fra 1946, og siterte Humphrey Bogart og Lauren Bacalls dynamikk som innflytelsen bak hovedpersonenes forhold i 'Lost in Translation.' Ikke bare det, Charlottes anstrengte ekteskap med ektemannen John, i filmen var angivelig basert på hennes egne erfaringer med hennes daværende ektemann, Spike Jonze. Faktisk regissøren innrømmet at hun delvis baserte Johns karakter på Spike, men ikke i sin helhet. På den annen side hadde hun alltid Bill Murray i tankene da hun skapte karakterbuen for Bob.

Coppola avbildet til og med skuespilleren i forskjellige situasjoner mens han skrev, og når han gikk med på rollen, jobbet hun tett med ham for å improvisere og utvikle karakteren videre. Til syvende og sist er ‘Lost in Translation’ en film om å føle seg løsrevet fra seg selv i en ny situasjon som får en person til å søke noe kjent. Utdyper den sentrale ideen til filmen hennes i samtale med Magasinet filmskaper , sa regissøren, 'Det handler om at ting blir frakoblet og leter etter øyeblikk med forbindelse. Det er så mange øyeblikk i livet når folk ikke sier hva de mener, når de bare savner hverandre og venter på å møte hverandre i en gang.»

Dermed kan man enkelt si at selv om karakterene og historien deres i filmen fra 1995 kan være fiktive, er den generelle konteksten og rammen basert på regissør Sofia Coppolas livserfaringer. Filmen er tilsynelatende et kjærlighetsbrev til Tokyo fra henne, og fanger den i all sin drømmende prakt. Ettersom hun er et av hennes mest personlige prosjekter, blander hun deler av livet med observasjoner og fantasi for å fortelle den inderlige historien om to tapte individer som blir venn med hverandre i et fremmed land. Dette, kombinert med skuespillernes overbevisende prestasjoner, får publikum til å forholde seg sterkt til karakterene og deres indre tanker.