Anmeldelse fra 1899: Nok et spennende puslespill fra skaperne av Dark

Science fiction har alltid vært en av de dristigste sjangrene innen historiefortelling. Dens grenseløshet lar en historieforteller ta ting så langt som mulig så lenge de aldri mister virkeligheten av syne. Naturligvis kan virkeligheten bety en rekke ting, og i ‘1899’ lager Baran bo Odar og Jantje Friese en forvirrende historie om ulmende mysterier og den flytende naturen til hva «ekte» betyr. Historien foregår på et skip som heter Kerberos. Det huser passasjerer fra forskjellige deler av Europa, som alle kom på skipet med bare én tanke: de skal aldri tilbake. Det er ment å være en ukes reise, som ender i New York. Men midtveis krysser Kerberos veier med Prometheus, skipet som ble savnet for fire måneder siden. Den plutselige gjenopptredenen fascinerer passasjerene, og søken etter svar fører dem ned på en vei de sannsynligvis skulle ønske de aldri hadde tatt.

Hovedmysteriet dreier seg om Emily Beechams Maura og søket etter broren hennes, som kanskje har forsvunnet med Prometheus. Det er også den torturerte skipskapteinen, Eyk (spilt av ' Mørk ’ alum Andreas Pietschmann) som opprettholder et stabilt forhold til alkohol mens han sørger over tapet av familien. Maura og Eyk blir mysteriets poengfolk, og går til alle dybder som er nødvendige for å avdekke skipets hemmeligheter. Resten av passasjerene blir fanget opp i en ond sirkel av hat og vold hvor det ene dødsfallet følger det andre i rask rekkefølge. Tiden renner ut for dem alle mens de prøver å finne ut hva som faktisk skjer og hvordan det kan være knyttet til deres fortid.

For de som ikke har sett «Dark», det tyske showet som fikk ryktet om å være en av de mest innviklede tidsreisehistoriene, er «1899» en underholdende og fengslende klokke. Det er en psykologisk thriller pakket inn i de vakre klærne fra periodedrama knyttet til de kompliserte konseptene som gir science fiction et godt rykte. For fansen av ‘Dark’ er det imidlertid et komplisert puslespill, med hver dialog et hint til en underliggende hemmelighet. Hver karakter er en brikke på sjakkbrettet og må overvåkes nøye, for at de ikke skal vise seg å være noens sønn som også er deres bestefar.

Mens '1899' avstår fra å komme inn i den rotete naturen til forhold og incest som gjør at ' Dragens hus ' ser ut som en tenåringsrom-com, den deler den samme tråden som 'Dark'. Friese og bo Odar har vevd begge historiene med samme tråd, helt fra estetikken som utsetter undergang til den hjemsøkende musikken som legger enda et lag av uhygge til en allerede klaustrofobisk setting. Likevel er det et markant skifte i måten å fortelle historier på og omfanget av konseptet.

For det meste fungerer '1899' som en god gammel Agatha Christie mysterium. En gruppe fremmede, hvorav ingen er uskyldige i seg selv, blir satt opp mot hverandre i et trangt rom hvor alt og alle er farlige. For å holde seg i tråd med denne tilnærmingen, blir drap også en del av historien, men ting tar en mye mer grufull vending for passasjerene til Kerberos enn for karakterene i Christies verden. Når første halvdel av sesongen er over, begynner showet å flasse av fasaden og kaninhullet presenteres. Dykk ned i det, og du kan ende opp på det skumleste stedet du noen gang vil vite: tankene dine.

‘1899’ gjør en fantastisk jobb med å spre ledetrådene rundt for seerne. Svaret virker alltid i sikte, men på en eller annen måte går det lenger unna jo nærmere du kommer det. I de seks episodene som er tilgjengelige for gjennomgang, skaper showet dette strålende puslespillet som du ikke kan vente med å løse, og krysser fingrene for at det er verdt å klø deg i hodet. Med tanke på den storslåtte avslutningen som ‘Dark’ fikk , forventes det at '1899' er på vei nedover samme vei.

‘1899’ har noen store sko å fylle, noe som inviterer til et sett med forventninger angående historien og nivået på dens kronglete. ‘Dark’ blir hyllet for å være så utrolig grumsete med plottet at ett blink og savner kan bli grunnen til at du ikke klarer å forstå et dypere mysterium. Denne tilnærmingen gjorde det til en stor gåte, med alle spørsmål som førte til ett svar, men showet led også på forsiden av karakterempati. Publikum var så opptatt med å løse opp knutene til mystikken at det ble lett å miste karakterene av syne og bry seg om dem. '1899' har heldigvis ikke den samme lidelsen.

Alt mysteriet og de forvirrende handlingslinjene i den kompletteres av det mangfoldige spekteret av karakterer, hver like overbevisende som den neste. Skuespillerne gjør en fantastisk jobb med å presentere sin frykt og usikkerhet, og gir et glimt av bagasjen deres mens biter av deres ødelagte minner presenteres for publikum. De forskjellige språkene bidrar til denne følelsen av frakobling, men gir også noen veldig intime øyeblikk til karakterene. Det er lett å bli investert i, om ikke alle da, de fleste av dem.

All denne rosen betyr ikke at showet er uten feil. Det er øyeblikk når ‘1899’ vipper seg og noen av dens sprekker dukker opp, og truer med å rive i stykker fortellingen den har konstruert så omhyggelig. Men alt dette er øyeblikkelig. For hver episode øker tempoet i handlingen ettersom noen få svar blir gitt og Pandoras boks med spørsmål åpnes i prosessen. Det er et svar der et sted. Det som betyr noe er at du holder deg lenge nok til at den blir avslørt for deg, og uten tvil vil '1899' holde deg i klørne til alt som er tapt er funnet.