Society of the Snow: Hvor mye er CGI i filmen? Er flyet ekte?

Bildekreditt: QUIM VIVES/NETFLIX

Å lage en film er en kompleks og krevende prosess, og det blir enda mer utfordrende når omfanget av historien er enorm. I regien av ' Society of the Snow ,’ J. A Bayona tok på seg alle utfordringene og vanskelighetene på sin vei og leverte en film som transporterer publikum til tid og sted for krasjet av Flight 571 og de 72 dagene av overlevelse. Med tanke på hvor mye teknologi som brukes og rollen som CGI spiller i filmer i disse dager, lurer du kanskje på hvor mye CGI det er i «Society of the Snow».

Society of the Snow er filmet med Zero CGI

Da Bayona tok ansvaret for «Society of the Snow», visste han og resten av mannskapet at de måtte gjøre filmen så «realistisk og respektfull» som mulig. Dette var ikke bare historien til de overlevende, men også ofrene. Bayona bemerket at historien om liv og overlevelse ikke kunne fortelles uten døden, og derfor bestemte han seg for å gi slipp på CGI så mye som mulig og filme hele filmen så realistisk som mulig.

Hendelsene i filmen finner sted i Andesfjellene, så mannskapet tilbrakte litt tid i Tårenes dal, hvor selve flyet styrtet, og de overlevende brukte mer enn to måneder på å henge på sitt kjære liv. Før de dro til stedet brukte de satellittkart og apper for å få en følelse av miljøet og vinklene de ville kreve for filmingen. De kartla også hvor mange timer med dagslys de ville kreve, noe som gjorde at de kunne være nøyaktige om hvordan de skulle gå frem i filmprosessen.

Selv med alt dette bød stedet på mange utfordringer. Direktøren avslørte at det tok tre dager før de ble vant til høyden. Å være der tillot dem å få en følelse av hvordan det kunne ha vært for passasjerene som var strandet der med knapt noe å støtte og opprettholde dem. Skuespillerne tok denne opplevelsen med til forestillingene sine. Etter å ha fanget bakgrunnen i Andesfjellene, flyttet mannskapet til Sierra Nevada i Granada, Spania, hvor de tilbrakte rundt 130 dager.

Bayona og teamet hans brukte stedet til et skianlegg for å filme i lignende omgivelser, og ga skuespillerne en smak av kulden og sulten karakterene deres opplever. Fjellene i Spania var angivelig «ti ganger mindre enn i Andesfjellene», så bakgrunnen ble digitalt erstattet med opptakene de allerede hadde tatt i Tåredalen. Med denne teknikken trengte de aldri å bruke en greenscreen for å filme og kunne filme på faktiske lokasjoner.

Selv om det ser bra ut på Netflix-skjermene våre, var det en utfordring for mannskapet å filme i en slik høyde. De måtte hele tiden være i kontakt med det skiftende været og sørge for at det skulle være greit for alle å være der oppe. Hvis det til og med var en liten tvil om været, kunne de ikke skyte den dagen. Angivelig følte kinematografen til filmen seg svimmel en dag og måtte tas tilbake til hotellet, som ligger i lavere høyde. Skuespiller Enzo Vogrincic ble også syk under filmen, men fortsatte å jobbe.

The Plane in Society of the Snow er ekte

Med regelen om ingen CGI på plass, hadde mannskapet på 'Society of the Snow' den enorme oppgaven å gjenskape flyet, som er det viktigste i filmen. Flyet går gjennom flere situasjoner. Til å begynne med er den komplett, men så skjer krasjet, og så ser selve flykroppen noen svært utfordrende tider.

Filmens produksjonsdesignere laget flere versjoner av flyet for å skape disse forskjellige situasjonene. De skapte tre strukturer for flykroppen, alle pleide å filme forskjellige scener. En struktur ble ført til skianlegget på 2800 meter. Den andre versjonen ble bygget i et tidsmessig studio på en parkeringsplass i Sierra Nevada. Den tredje versjonen, kalt Backlot, hadde strukturer som lignet fjell i bakgrunnen samt en 5-6 meter høy heis, som ble brukt til å senke flykroppen og dekke den med snø. Men det er ikke det.

En av de vanskeligste scenene å filme i filmen var krasjscenen, som tre forskjellige sett ble bygget for. Først skapte de hele flyet, som ble brukt til å filme scenene før krasjet, inkludert den første turbulensen. Den andre strukturen hadde bare en tredjedel av flykroppen, som var koblet til en gimble for å gjenskape turbulensen da ting hadde gått helt ut av kontroll. Kabelarbeid ble brukt for å vise passasjerene som flyr fra baksiden av flyet. For å filme scenen der setene og passasjerene blir slengt fremover mens flykroppen glir nedover den bratte isbreen og stopper i dalen, ble det laget et tredje sett med fem seterader.

Alt dette viser hvor dedikert regissøren og hans mannskap var til å gjøre filmen så realistisk som mulig. De ønsket å frakte publikum til Andesfjellene med karakterene og brukte disse realistiske settene for å gjøre ting så ekte og relaterbare som mulig for seerne.