Anmeldelse: Cry Macho er en strengt gjennomsnittlig Clint Eastwood -film

Siste gang Clint Eastwood satte til side sitt lidenskapsprosjekt fordi han ønsket å være eldre nok til å spille den alderssvarende hovedrollen, var ‘Unforgiven’ i 1992, den revisjonistiske westernen som berømt vant fire Oscars inkludert beste bilde og beste regissør. I sin siste film som heter 'Cry Macho', tok den nonagenariske skjermveteranen - 91 år gammel, for å være nøyaktig - det samme kreative valget her, selv om Robert Mitchum opprinnelig ble utnyttet for rollen. Det var tilbake på slutten av 80 -tallet fordi Eastwood følte at alderen hans på den tiden ikke var riktig nok til å spille karakteren. Han fortsatte med å lage 'The Dead Pool' i stedet, den femte og siste delen av 'Dirty Harry' filmserien, og prosjektet har fløtet rundt siden. Potensielle stjerner, inkludert Roy Scheider og ja, til og med Arnold Schwarzenegger ble vurdert for rollen. Til slutt bestemte Eastwood seg for å regissere og spille hovedrollen i filmen etter å ha ventet i over 30 år.

Tilpasset av N. Richard Nash fra sin egen roman med samme navn fra 1975, 'Cry Macho' følger Mike Milo (Clint Eastwood), en tidligere rodeostjerne hvis glansdager er over etter at en alvorlig ryggskade avsluttet karrieren. Han ble deretter henvist til å jobbe som hesteoppdretter, for deretter å bli sparket av sjefen, Howard Polk (Dwight Yoakam), fordi Mike var sen en dag, og Howard skjønte at det var på tide med nytt blod.

Imidlertid et år etter at han ble sluppet fra jobben, kom hans tidligere sjef tilbake til ham og bestemte seg for å ansette Mike igjen. Bare denne gangen har han ikke i oppgave å avle og trene hester som han pleide. I stedet må han dra til Mexico by for å få Howards 13 år gamle sønn, Rafael alias Rafo (nykommer Eduardo Minett i sin første Hollywood-rolle) og bringe ham tilbake til Texas. Howard hevdet at sønnen ble utsatt for overgrep, og han kunne ikke selv dra til Mexico på grunn av noen juridiske problemer.

Når han var i Mexico, forholder Mike seg til guttens gale mor, Leta (Fernanda Urrejola) og lærer om Rafo, som alltid er i gang med noe rampete, nemlig stjele og hanekamp. Mike klarer å spore ham, men blir fanget av et politiangrep på en ulovlig hanekamp.

Lang historie kort, vi lærer snart om Mike og Rafo som drar hjem igjen på en lang reise sammen med guttens verdsatte hane med tilnavnet Macho. Underveis møter de flere hindringer, inkludert håndtering av Letas håndlanger, Aurelio (Horacio Garcia Rojas.)

Selv om det er hyggelig å se Eastwood vende tilbake til den vestlige sjangeren siden 'Unforgiven', er 'Cry Macho' ikke den typen film du normalt ville forvente av denne veteranen på skjermen. Det er mer et rett ut drama, selv om det inneholder noen mindre actionmomenter her og der. Men den aktuelle handlingen tar ganske mye baksetet, med en av de korte scenene som involverte Eastwood som slo en dårlig fyr. Det var som om Eastwood prøvde å krydre ting litt, men egentlig ikke gjør så mye som utgjør noe spennende eller spennende.

Selv den 104 minutter lange kjøretiden føles lengre enn den burde, særlig filmens hengende midtre del der Mike og Rafo valgte å legge seg lavt i en liten by. Jo, det er virkelig ømme øyeblikk mellom Mike og den godhjertede enken, Marta (Natalia Traven) som driver en kantina. Jeg må innrømme at de deler stor kjemi, om enn språkbarrierer i filmen. Men personlig hadde jeg foretrukket om Eastwood spilte det rett ved å fokusere mer på hans usannsynlige far-figur-lignende forhold mellom karakteren hans og gutten, Rafo. Det hadde også hjulpet hvis innsatsen var litt høyere, for å øke spenningen.

Filmen inneholder øyeblikk av forløsninger blant de gjentagende temaene som ofte finnes i Eastwoods filmer i disse dager. Synd at alt er historiefortelling på overflatenivå her, ingenting dypt eller den typen som resonerer følelsesmessig.

Likevel har ‘Cry Macho’ noen minneverdige øyeblikk. Dette inkluderer de nevnte øyeblikkene mellom Mike og Marta, samt noen av Ben Davis 'nydelige kinematografi, som ble skutt på stedet i New Mexico. Det er også kjente odd-pair-øyeblikk mellom Mike og Rafo som resulterer i Eastwoods signatur lune sans for humor.

Hvis bare Eastwood ikke nærmet seg 'Cry Macho' som om han laget en plassholderfilm på fritiden, hadde vi kanskje fått en bedre film.

Vurdering: 2/5