Anmeldelse: Beckett er en jordet politisk thriller som av og til oppgrader sjangerkonvensjoner

Når det gjelder historier om menneskejakter, blir det meste av rampelyset satt på en sentral karakter som enten løper fra noe eller blir anklaget for en forbrytelse de ikke har begått. Husker du Alfred Hitchcock’s North by Northwest? I likhet med den nevnte tittelen snurrer Luca Guadagninos (Call Me by Your Name) protegé og hyppige samarbeidspartner Ferdinando Cito Filomarino i sin andrefilm hjulene rundt Beckett spilt av John David Washington.

Ukjent og uvitende om hvordan livet hans ville vise seg etter at en ulykke hadde funnet sted, ferier Beckett på ferie i Hellas med sin kjærlige kjæreste April (Alicia Vikander). Paret har nettopp hatt en massiv krangel, og filmen begynner når de to våkner neste morgen. I likhet med typiske amerikanske turister bruker de dagen sin på å streife rundt på steder av historisk og hyggelig betydning.

Regissør Filomarino sørger for at han sakte glir oss inn i titelfigurens liv. De første scenene brukes til å fastslå at Beckett er en hverdagslig, vanlig mann. I motsetning til kjæresten hans som kan litt gresk, er han noen som vil finne seg selv i en situasjon når han prøver å kommunisere med beboerne. For å legge til det er han også en som er klønete; han glemmer viktige ting som må gjøres.

For å si det pent, er han ikke den typiske heltemannen du finner i en film som denne. Hans forankrede person er ikke ideell for en person som våkner etter en tragisk bilulykke, bare for å stikke av fra statlige myndigheter som er helvete på å drepe ham. Situasjonen krever at han faktisk våkner. Den ikke-så-ideelle, vanlige mannen må gjøre sitt beste for å kjempe for sin rett til liv.

Filmen gir ikke Beckett tid til å forstå nøyaktig hva som skjer. Når han besøker stedet for ulykken igjen, blir han hjørnet av et par politifolk som begynner å skyte mot ham. Før han kunne finne ut hva som er galt, blir han tvunget til å klare seg selv. Resten av fortellingen finner at han prøver sitt beste for å bevege seg bort fra de bortgjemte fjellene og finne veien til byen der den amerikanske ambassaden er.

I sitt lille eventyr på veien møter han en haug med samaritanere som hele tiden prøver sitt beste for å unnslippe klutene til de dårlige politimennene som ser ut til å spore ham overalt. I blandingen er det også en gjestetur av Phantom Thread breakout Vicky Krieps. Hun spiller Lena - en ung politisk aktivist som prøver å finne den savnede slektningen til en venstreorientert leder som prøver å reformere nasjonens senter ved å bringe det fascistiske regimet til slutt. Handlingen tykner når Beckett innser at denne antatte jakten og hans vilje til å leve har dypere hemninger.

Når han kommer til selve filmen, får Ferdinando Cito Filomarino og medforfatter Kevin A. Rice sin sentrale karakter med nok gravitas. Som nevnt tidligere er han en vanlig mann som ser ut til å være i feil film. Han er ikke en eks-marine, en eks-sikkerhetsperson eller til og med noen som går på treningsstudio nå og da. Faktisk er han en som i utgangspunktet har blitt så avslappet i livet at han ikke har noen ambisjoner lenger. Så når menneskejakten faktisk slår til, er det i utgangspunktet vanskelig for folk å tro at en karakter som ham ville gå i en slik grad og kjempe for livet.

Men når du ser på ham som en enkel mann, innser du faktisk at når en situasjon som den Beckett befinner seg i kommer; man kan ikke annet enn å prøve sitt beste for å overleve. Skriften av Rice og Filomarino selv sørger for at han ikke blir fremstilt som et overmenneske som plutselig oppdager den heroiske slutten på hans eksistens. Han er en som blir sliten, er fylt med ekstreme smerter og sørger også over tragedien som har rammet ham

Filmen vakler bare når den lett leker med manuset for ikke å forstyrre den organiske flyten i handlingen. Politikken som filmen utforsker går også ganske tynn og føles overfladisk, og etterlater publikum på villspor. Når Beckett må ta politisk motiverte valg mot slutten, spesielt når han trenger å velge mellom det mer menneskelige skrittet eller redde sin egen rumpe, føles det ikke nødvendigvis som om det er avklaring av det hele.

For å legge til det, er John David Washington, som heldigvis undervurderer her, ikke så bra som Beckett. Han klarer å hjelpe publikum med å tro på hans ganske forankrede personlighet, men når det gjelder å være i skjøre karakterøyeblikk, leverer han ikke. Understøttende rollebesetning som inkluderer Vicky Krieps, Alicia Vikander og Boyd Holbrook får alle endimensjonale karakterer som ikke gir mye til den samlede behandlingen. Selv om disse eksepsjonelle skuespillerne prøver så godt de kan, gjør mangelen på karaktermotiver som er tildelt personaen deres ikke engang eksternt minneverdige.

Når det er sagt, gir den politiske konspirasjonen som finner sted i Hellas en troverdig setting. Siden landet har gått under politisk og økonomisk sammenbrudd før, fungerer atmosfæren som er nødvendig for et menneskejakt som dette. Jeg likte også det faktum at alt som snakkes på gresk ikke er tekstet i filmen. Dette trinnet setter oss rett i Becketts sko og mangelen på felles grunn når det gjelder kommunikasjon; bidrar til å bygge spenningen enda mer. Et annet høydepunkt i filmen er Ryuichi Sakamotos poengsum som ikke øker spenningen her. I stedet følger den nøye med uroen som finner sted i filmen og får deg til å forstå fremgangsmåten litt bedre.

Totalt sett fungerer Beckett som et tilbakeblikk for å se etter thrillere fra fortiden. Filmen jobber med konturene satt av John Buchans The Thirty-Nine Steps, og kan gjøre noen store sjangerkonvensjoner oppe og komme ut som en underholder som gjør det den lover.

Vurdering: 3/5