Selv om alle bevisene retter en sak på en bestemt vei, kan slutningen være feilaktig? Regissert av Gregory Hoblit og basert på William Diehls selvtitulerte roman, 'Primal Fear' er en cerebral og uhyggelig thrillerfilm fra 1996 som holder publikum på kroken gjennom ren tvetydighet. Det har vært et drap i katedralen, en altergutt er på flukt, og alt bevis tyder på at altergutten begikk forbrytelsen.
Imidlertid tar advokaten Martin Vail saken opp for å avsløre sannheten bak drapet. Etterforskningen stuper Martin inn i virvelen til et mysterium som er full av fordeler og farer. Med et rollebesetningensemble inkludert Richard Gere, Frances McDormand, Laura Linney, Edward Norton og Andre Braugher (fra 'Brooklyn Nine-Nine' berømmelse) i sentrale roller, og en nervepirrende historie for å støtte skuespillerne, er oppskriften den illevarslende glede. Hvis du har noen spørsmål etter avslutningen på vridningen, så la oss si at retten er tilbake i sesjon. SPOILERE FORAN.
Martin Vail er en tungvektsadvokat som gnir skuldre med påståtte kriminelle som Joey Pinero. Mysteriet gjør seg til grus med det brutale drapet på erkebiskop Rushman hjemme hos ham. Kort tid etter at de oppdaget den døde kroppen, finner politiet en blodfylt mistenkt på flukt. Senere blir gutten, Aaron Stampler, oppdaget mens han gjemte seg under skinneskinnene. Vi får vite at denne fyren er en altergutt for Rushmans barnehjem Frelserhuset. Saken er stort sett avsluttet, med en mistenkt med hånden gjennomsyret av blod, et drapsvåpen knyttet til den mistenkte og matchende fingeravtrykk på åstedet. Martin bestemmer seg for å ta saken pro bono fordi han virkelig vil gi Arons uskyld en sjanse.
Aaron opprettholder sin uskyld, men en truende dissosiativ persona kommer ut ved visse utløsere. Imidlertid er Martins første bønn ikke for galskap fordi det er det vanskeligste å bevise at en person er klinisk gal. Denne vanskelige formodningen setter i gang det juridiske dramaet for full gass, og den påfølgende historien setter Aaron nærmere under kontroll for å se om han er skyldig eller ikke. Ytterligere undersøkelser bringer Martin inn i noen ødeleggende avsløringer bak erkebiskopens ærverdige ansikt, men funnene hans gjør saken for Aaron mer konkret. Til slutt tror Martin at han har levert rettferdighet til en plaget sjel, men han er inne for en skikkelig sjokk.
Det usannsynlige whodunit -mysteriet plasserer alle bevisene på bordet, og deretter kommer det med sin overbevisende sak på vegne av suspensjon av tro på disse bevisene. Innen Martin tar saken, er den ganske solid. Offeret, dvs. erkebiskop Rushman, ble knivstukket 78 ganger i flere kroppsdeler, og politiet fant nummeret B32.156 skåret på avdødes bryst. Martin tror B er en 8, og leder dem til Thomas Jefferson, noe som ikke virker relevant for saken.
Senere i historien blir det imidlertid avslørt at tallene har ført politiet til en annen bok i Rushmans bibliotek - 'The Scarlett Letter' av Nathaniel Hawthorne. Slår til side nr. 156, finner etterforskerne et budskap: Ingen mennesker kan i en lengre periode bære ett ansikt for seg selv og et annet for mengden uten endelig å bli forvirret om hva som kan være sant. Forløpet av Martins etterforskning leder ham til åpenbaringen om at erkebiskopen var en mann med mange ansikter. Han opprettholdt en hederlig posisjon i samfunnet, men han var involvert i lyssky avtaler.
Erkebiskopens stiftelse finansierte mange prosjekter i byen, inkludert en South River Housing -avtale. Det avsløres også at Martins tidligere arbeidsgiver, statsadvokat John Shaughnessy, også var medlem av stiftelsen og en ganske vennlig personlig bekjentskap av erkebiskopen selv. For det spesifikke prosjektet satte stiftelsen sammen 60 millioner dollar. Men da Rushman trakk seg fra avtalen i siste øyeblikk, gir dette hans mektige investorer mange motiver til å drepe ham. Senere fremdeles blir Rushman funnet å drive en skjult ungdoms pornografisk operasjon, og han brukte ofte altergutter som fag i filmene sine.
Imidlertid, som de fleste i historien, har Aaron Stampler også flere ansikter. Ved første øyekast kommer han ut som en sårbar og stammende traumatisert gutt, men etter den stadige utholdenheten til Martin kommer den alternative personaen Roy til syne. Nevropsykolog Dr. Molly Arrington mener at Aaron lider av en akutt dissosiativ tilstand, spesielt multippel personlighetsforstyrrelse. Aaron hevder å ha disse blackoutene når han mister tid og hukommelse. Men saksøkte har ingen dokumenterte bevis for å underbygge teorien om flere personlighetsforstyrrelser.
Derfor, i den siste utstillingen, oppfordrer Martin indirekte Aaron til å hente frem den alternative personen til Roy. Da statsadvokat Janet Venable begynner å oppildne ham med å foreslå erkebiskop Rushmans avskyelige forbrytelser, kommer den andre personen ut og kaster rettssaken i fullstendig uorden. Roy holder Janet i nakken, og Martin skynder seg å fraråde ham.
Til slutt gir dommer Shoat Aaron en måned i et kriminalomsorg på grunn av hans psykiske forstyrrelser. Martin vinner saken til tross for at hans første bønn ikke var i galskapen. Men det ser fortsatt ut til at Arons alternative persona Roy er overfallsmannen i ligningen, og han blir med rette tiltalt. Til slutt blir dette tydelig når Roy tilstår å ha drept ikke bare erkebiskopen, men også Linda. Det ser ut til at Martins tro har tapt mot den kalde snedigheten og manipulasjonen av Roy.
I sin mildmodige maske synes Aaron at Roy er et godt menneske, til og med en farsfigur. Han begrunner til og med pornografikartellet til erkebiskopen med at det hjalp biskopen med å rense sin indre djevel. Men til slutt kommer drapet som en hevn og en lidenskap. Aaron innrømmer å være forelsket i Linda, men som hans alternative persona antyder, pleide Linda å sove rundt med altergutter i hjemmefilmene til erkebiskopen. Linda fikk til og med erkebiskopen til å tro at hun var kjæresten hans, ifølge Roy.
Derfor er det tydelig at Arons følelser for Linda fikk ham til å drepe henne og erkebiskopen. I den siste konfrontasjonen med Martin konkluderer Roy med at det ikke var noen Aaron, og den tidlige stammende speiderpersonen var en handling. I denne scenen kommer Roy ut som en psykopatisk seriemorder som er i harmoni med sin djevelske side. Han fastholder at han mister tid under disse uregelmessige dissosiative episodene, men vi får vite at Roy husker alle forbrytelsene sine.
'Primal Fear' er et passende navn for filmen på mange nivåer. Frykten for historien er dessuten mangefasettert. På et overfladisk nivå faller Martins tro på Arons karakter sammen med avsløringen av Arons manipulerende oppførsel til slutt. Hva kan være mer redd enn å finne ut en dag at grunnlaget som driver deg er en løgn? Til slutt blir Martins frodige karriere som forsvarer ugyldig da vi finner ut at Aaron spiller ham som en fele.
Men den primære frykten i historien, fra Arons side, er frykten for patricide. Ifølge psykoanalysen er døden ikke den ultimate frykten for et subjekt; frykten for å drepe sin far får snarere superegoen til å pålegge egoet sin reguleringsmekanisme. På sin side undertrykker subjektet sine ønsker av frykt for de ødeleggende konsekvensene som jakten på slike ønsker kan ha. Aaron har et urolig forhold til sin far, og Rushman var tydeligvis en farsfigur for Aaron. Ved å angripe erkebiskopen får Aaron den opprinnelige frykten for patricide til å manifestere seg.