De andre slutter, forklarte

Noen filmer gir deg en følelse av fullføring når de er ferdige, og så er det filmene som har så mye å tilby at de skyver deg inn i prosessen med flere visninger. ‘The Other’ er en av dem. Ved første visning gir det deg en relativt grei historie. Den kaster brødsmuler gjennom hele kjøretiden for å holde deg i kontakt med alle mysteriene. Men akkurat når du tror du har knekt det, kaster det slutten på deg som endrer alt du tror du visste om det. Du blir nødt til å se den minst en gang til for å fange alle nyansene. Her bryter vi sammen alle vendinger. Hvis du ikke har sett filmen ennå, kom tilbake til denne artikkelen senere. SPOILERS FREM.

Plottoppsummering

Utgitt på slutten av 40-tallet følger ‘The Other’ historien om en kvinne som heter Grace, som bor i et bortgjemt hus med barna sine, Anne og Nicholas. Barna lider av en sjelden sykdom som gjør dem ekstremt følsomme for lys, så mye at kontakt med sollys vil drepe dem. Når alle tjenerne i huset hennes plutselig drar uten ord, blir hun tvunget til å ansette de nye, som på mystisk vis dukker opp dørstokken hennes. Deres ankomst i huset medfører mange uforklarlige problemer med det.

Slutten

Filmen tar en sjokkerende vending når det avsløres at inntrengerne faktisk er de nye eierne av stedet. De kom til å bo der etter at Grace og hennes barn døde. Dette betyr at bordene er snudd. Grace mente inntrengerne var spøkelsene hun trengte for å beskytte seg selv og barna mot; i stedet var det omvendt. Dette vender helt vårt syn på filmen og legger til et nytt lag i historien.

Årsaken til at inntrengerne tok ned alle gardinene, var ikke at de ønsket å drepe Graces barn. Det var fordi de må ha blitt mette av den uopphørlige åpningen og lukkingen av gardiner av spøkelsene inne i huset. Denne hendelsen ble forespeilet i scenen der Anne kjemper med Victor om å lukke gardinene, noe som skremmer Nicholas.

Denne nye forståelsen gjør også scenen på loftet skumlere. Dette var da Grace først innså at Anne ikke hadde lyve om inntrengerne. Hun følger dem til et rom på toppen av trappen. Det er her hun hører en kvinne og et barn (som er Victor og moren hans) og blir så redd at hun begynner å trekke av ark fra alt. Se nå denne scenen fra synspunktet til Victor og hans mor, som må ha vært redd for livet da alle laken ble haywire av seg selv, noe som fikk dem til å stikke av. Etter dette begynner Grace den intensive søken etter inntrengerne, som ender med scenen i pianorommet. Tenk deg alle hennes handlinger som noe som Victor's familie opplever på den andre siden, og scenen gir ikke bare mye mer mening, men blir også skumlere.

En annen scene som kan forklares på denne måten er den der Grace lar Anne være alene i rommet, iført sin første nattverdskjole. Når hun kommer inn igjen, finner hun en gammel kvinne i kjolen, i stedet for Anne. Fra en annen linse ville det bety at Anne hadde hatt den gamle kvinnen, og derfor snakket hun med stemmen. Victor sin familie ville sett henne slik. Men Grace visste ikke hva som skjedde, så hun angrep den gamle kvinnen. Dette fikk familien til å tro at spøkelsene i huset deres var ondskapsfulle og ønsket dem ut av huset. En enkel endring i perspektivet endrer hele filmen, og det er det som gjør den så god.

Filmen hengir seg også til symbolikk som antyder familieens uvitenhet om deres situasjon. Det enkle faktum at de velger å forbli i mørket hele tiden, er metaforen for at de ikke aksepterer deres virkelighet. Barnas allergi mot sollys er metaforen for deres følsomhet for sannheten - det vil skade dem hvis de kommer i kontakt med den. Den evige tåken utenfor huset viser oss også at familien har et veldig tåket syn på situasjonen. Tåken tilslører sannheten som er rett foran dem og gjør mange ting uklare på grunn av det. Til slutt, når Grace og barna innser sannheten i saken, avtar tåken, og det er plutselig en solskinnsdag. Når de slipper sannheten inn, slipper de lyset inn.

Hvorfor gikk Charles?

En av de forvirrende tingene med ‘The Other’ har vært Charles, Graces mann, og faren til Anne og Nicholas. Som Grace forteller fru Mills, hadde han reist til krig for å bekjempe tyskerne. Krigen tok slutt, men det kom ikke noe ord fra ham. Med tanke på at betydelig tid har gått siden krigens slutt, betyr Charles fravær tydelig at han ble drept i aksjon. Dette endres imidlertid når Grace finner ham i skogen. Det viser seg at han rett og slett hadde gått seg vill. Nå som han er tilbake til familien, bør alt vise seg til det bedre. Men, det skjer ikke. Charles lider av PTSD, og ​​snart er han klar til å reise til fronten igjen. Til tross for Graces bønner og hans egen skyld om å forlate familien i utgangspunktet, drar han.

Mistanken om situasjonen hans oppstår når han sier at han må gå tilbake til fronten. Hvis krigen er lenge over, hvorfor trenger han da å dra tilbake dit? Svaret på denne gåten finnes på slutten av filmen når det avsløres at hver karakter faktisk hadde vært død. I så fall, hvorfor skulle Charles være et unntak?

Her er hva som egentlig skjer med ham. Charles døde i krigen, og derfor kom han aldri tilbake. Fordi han hadde dødd foran, ble det hans hjemsøkende grunnlag. Akkurat som Grace ikke kunne gå utover en viss avstand fra huset hennes, kunne ikke Charles forlate stedet hvor han møtte sin død. Når han sier til Grace, 'noen ganger bløder jeg', forteller han henne at han døde av et skuddsår eller annen skade som fikk ham til å blø i hjel.

Fordi han aldri fikk se familien sin igjen, var det den ene tingen han ønsket å sjekke av listen sin i etterlivet. Men igjen var han begrenset til stedet hvor han hadde dødd. Likevel var han bestemt på å si farvel en siste gang, så han kjempet seg gjennom tåken, akkurat som Grace hadde, selv om det i noen øyeblikk. Tåken blir tykkere etter hvert som avstanden øker, og derfor gikk Charles seg vill. Når han forteller Grace at han hadde lett etter hjemmet sitt, lyver han ikke.

Han holder seg fortapt lenge til Grace finner ham. Hadde hun ikke vært død selv, hadde hun ikke engang sett ham, og han hadde holdt seg fortapt. Men fordi hun også er død, og hun vet veien til huset, kan hun lede ham ut av tåken nå. Det tar ikke mye tid for ham å innse dette. Familien han hadde ønsket å se hele tiden, er også død, og det er det som kaster ham i depresjonsgropen.

Han prøver å inngå fred med dette faktum, og når Anne forteller ham om 'siste gang mor ble sint', blir han kjent med hva som skjedde den dagen. Han konfronterer Grace om det, men hun har glemt alt dette. Gjort er gjort; han kan ikke gjøre noe for dem nå. Dessuten må han også føle seg trukket fra stedet der han virkelig hører hjemme, og til tross for at han ønsker å være sammen med dem, kan han ikke bli.

Hvordan døde nåde og barna?

Gjennom filmen finner vi barna snakke om 'siste gang'. Det skjedde noe sist som fikk tjenerne til å forsvinne uten et ord. Dette ‘noe’ var et resultat av at Grace “ble gal”. Det nevnes også at hun skadet barna, og det må ha vært ganske ille å få Anne til å rope: 'Hun vil ikke stoppe før hun har drept oss.' Til slutt kommer det frem at Grace virkelig drepte barna hennes. Hvorfor? Hva fikk henne til å bli gal?

Ved flere anledninger snakker Grace om sin ensomhet til fru Mills. Hun føler seg avskåret fra verden, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Hun bor på et bortgjemt sted med barna som ikke kan gå ut i sollys. Dette betyr at hun uten dem ikke kan gå ut; derav ingen sosialt liv. Det er ingen tegn til mannen hennes, og de eneste menneskene hun kan snakke med er tjenere, som ikke akkurat er vennene hennes. Vi finner henne også frustrert av barna sine noen ganger, spesielt Anne, som blir mer opprørsk for hver dag.

Alt dette kan være for mye for noen å håndtere, og det er akkurat det som skjedde med Grace. Hun ble sint, i isolasjonen, grepet av ensomhet. I en av hennes anfall, ville hun ha tenkt på å bli kvitt problemet, som ville være hennes barn. Hun må ha trodd at uten dem ville hun være friere; hun ville være i stand til å gå bort og finne et nytt liv for seg selv et annet sted. Uten å stoppe henne eller gi henne råd ellers, kvalt hun barna sine med puten i hjel. Dette er hendelsen som Anne stadig refererer til gjennom hele filmen.

Når Grace kom ut av kampen og skjønte hva hun hadde gjort, kunne hun ikke tilgi seg selv. Uansett hvor mye kjetting hun følte av dem, likte hun fortsatt barna sine. Sorgen var for mye for henne å bære. Så hun skjøt seg i hodet.

Måten på barn og Grace er dødsfall antydet i flere scener av filmen. Når ting blir anspent, reagerer de på situasjonen i samsvar med måten de døde på. Anne og Nicholas begynner å puste uregelmessig (noe som tyder på at de ble kvalt i hjel), noe som får moren til å fortelle dem å 'slutte å puste' slik. Grace, derimot, får migrene, en bivirkning av å bite en kule i hodet. Når det gjelder hvor lenge de hadde vært døde, må det ha gått rundt en uke eller to. Grace forteller fru Mills at postbudet ikke tok opp posten den uken, noe som ville bety at hun og barna hennes var døde før det.