Hadde Jacob Tremblay på seg proteser i undring?

i ' Lure på ,' Jacob Tremblay spiller rollen som en ti år gammel gutt ved navn Auggie Pullman, som har en genetisk lidelse som er årsaken bak ansiktsdeformitetene hans. Når han blir registrert på en skole for første gang, er det hans første dag på ungdomsskolen, og han er redd for hvordan de andre barna vil behandle ham. Etter hvert som filmens hendelser utspiller seg får vi flere perspektiver fra ulike karakterer, og ut av dette kommer historien om vennlighet, motstandskraft og aksept. Mens Tremblay gjør en god jobb med å få frem Auggies følelser, har mye av opptredenen hans også å gjøre med den tunge sminken han bærer gjennom hele filmen.

Spesiell sminke ble utviklet for Jacob Tremblay å spille Auggie Pullman

Da regissør Stephen Chbosky ble tatt med for å regissere 'Wonder', visste han at han ville ha noe håndgripelig for Auggies ansiktsdeformasjon. Han ville ikke gå ut med CGI fordi han visste at det ville få det til å se ut som om barnet på skjermen ikke var ekte. For å finne en vei ut av dette ble makeupartist Arjen Tuiten hentet om bord. Uten noen tidligere referanse til en ni år gammel skuespiller som jobbet med tunge proteser, måtte Tuiten stole på intuisjonen sin for å finne på noe realistisk samtidig som han sørget for at Tremblay ikke brukte for mye tid på sminkestolen, da det ville bety mindre tid for ham å bruke på filming.

Tuitens fremste prioritet var å sørge for at sminken ikke føltes falsk eller uvirkelig fordi den kunne bryte hele filmen. Han visste at det ville gå mye arbeid i det, men det måtte være noe unge Tremblay ville føle seg komfortabel med å jobbe med, for at det ikke skulle bli for tungt for ham å bære og ødelegge prestasjonen hans. Tuitens første referanse var boken, men han innså at Auggies tilstand var mer alvorlig, og boken gikk heller ikke for mye inn på detaljene i utseendet hans. Han visste at han måtte presentere en nedtonet versjon av hvordan Auggie så ut i boken.

For å forberede seg på oppgaven, tok Tuiten kontakt med leger som behandler pasienter med misdannelser i ansiktet. Han snakket med en lege i Chicago som skulle operere en tiåring, og gjennom ham og guttens familie fikk Tuiten referansebilder som hjalp ham med å finne Auggies utseende. Han møtte også Nathaniel Newman, som forfatteren av Wonder omtalte som 'Auggie Pullman kommer til live', og fikk også Newman-familiens perspektiv.

To måneder før filmingen skulle begynne, ble det laget en avstøpning av Tremblays hode og skulder for å legge grunnlaget for hjelmen som til slutt ville kutte ned mye tid på sminkestolen til omtrent en og en halv time, som i motsetning til de tre timene som vanligvis trengs for å jobbe med et prosjekt av denne skalaen. Det var åpenbart at sminken ville tas av på slutten av dagen og måtte påføres igjen dagen etter, så den måtte settes sammen på en måte som ville spare mer tid. Til dette har Tuiten buntet sammen flere deler av protesen. For eksempel var nakken, kinnene og haken en del av en form hvis 45 sett ble laget for å brukes i 45 dager med filming. Han laget et frontstykke som gjorde at han kunne sette på overleppen, nesen og pannen samtidig. I stedet for å lime på øyenbrynene hver dag, ble de håndstanset inn i silikonbitene, og ørene ble festet til selve hjelmen.

En av tingene Tuiten måtte passe på var øynene. De måtte se hengende ut, men han måtte sørge for at Tremblay kunne bli lettet fra trykket fra sminken på øynene mellom pausene. Til dette kom han opp med en mekanisme som gjorde at øyelokkene kunne trekkes ned under hodeskallen og parykken, som enkelt kunne løsnes for å la skuespilleren få hvile. På toppen av alt dette ble Tremblay også laget for å bruke kontaktlinser med forstørret iris og falske tenner for å fullføre utseendet.

All oppmerksomheten på detaljer som Tuiten la i prosjektet bar frukt da han viste den til regissøren og Tremblays mor, som gråt første gang hun så sønnen sin sminket. Tuiten fikk også gode tilbakemeldinger fra foreldre til barn med ansiktsdeformasjoner, og kirurgene som har jobbet med slike barn fortalte Tuiten at han hadde gjort en så god jobb at det ikke engang så ut som proteser.