Er Midnight Club basert på en sann historie eller en bok?

Bildekreditt: Eike Schroter/Netflix

Netflixs 'The Midnight Club' følger historien om en gruppe dødssyke barn som bor på et hospits kalt Brightcliffe. De danner en hemmelig klubb hvor de samles hver kveld ved midnatt og forteller hverandre skumle historier. Hovedpersonen i historien er Ilonka, hvis ankomst til hospitset fører til avsløringen av noen mørke hemmeligheter om stedet. Laget av Mike Flanagan og Leah Fong, følger showet strukturen til en historie i en historie, og bruker den til å kaste lys over psyken til barna som prøver å komme overens med dødeligheten deres, samtidig som de oppdager urovekkende hemmeligheter om stedet de ringer hjem. Hvis du vil vite hva som inspirerte skaperne til å komme opp med showet, så her er det du trenger å vite om det.

Er Midnight Club en sann historie?

'The Midnight Club' er ikke inspirert av en sann historie, men er basert på boken med samme navn av Christopher Pike (pennenavn for Kevin McFadden). Bortsett fra dette, tilpasser showet også Pikes andre kjærligheter som 'Witch', 'Gimme a Kiss', 'The Wicked Heart' og 'Road to Nowhere'. Ideen til 'The Midnight Club' kom til Pike etter at han kom i kontakt med en ung tenåringsjente som var dødssyk. Hun var en fan av Pikes arbeid, og som hennes siste ønske, tok foreldrene hennes ut til forfatteren, i håp om at han kunne møte henne.

Fordi jenta bodde på den andre siden av landet, klarte ikke Pike å møte henne, men han holdt kontakten med henne over brev og telefonsamtaler. Hun fortalte ham at om natten ville hun og noen få andre pasienter på sykehuset møtes om natten og diskutere bøkene hans. Som en hyllest til henne og vennene hennes kom Pike med «The Midnight Club», men i stedet for å diskutere sine egne historier, kom han på nye. Pike tilbød seg å dele det første utkastet av boken med jenta, men hun insisterte på å lese den når den ble publisert. Dessverre overlevde hun ikke da Pike var ferdig med det.

Da boken kom ut, ble Mike Flanagan imponert over den. Det var interessant for ham å lese en historie om unge voksne som fordypet seg i tunge emner som døden, i motsetning til andre skrekkbøker Flanagan hadde lest rundt den tiden. «Arbeidet hans var enormt formativt for meg. Han skrev noen ganske avanserte ting for sine yngre lesere, og det var slett ikke uvanlig at tenåringskarakterene hans døde, ganske sjokkerende. Bøkene hans var fulle av ting jeg syntes var veldig spennende og spennende og mørke. Så jeg ble litt avhengig,» han sa .

Noen år senere, da Flanagan tok fatt på sin forfatter-regi-karriere, bestemte han seg for at «The Midnight Club» skulle være hans første film. Han skrev et manus og samlet inn penger fra familie og venner. Alt var klart for Flanagans første lavbudsjettfilm. Men da han foreslo det til Pikes utgivere, sendte de ham et opphørsbrev. Det var opprørende for ham, men han gikk videre til andre prosjekter og gjorde seg bemerket i skrekksjangeren med blant annet ‘Gerald’s Game’ og ‘The Haunting of Hill House’. Likevel klarte han ikke å få «The Midnight Club» ut av hodet.

«Midnattsklubben var et spesielt sjokk for meg som tenåring, fordi jeg trodde jeg fikk denne tykke, lille YA-novellen som ville handle om en skummel Grim Reaper eller noe. Men nei, det handlet om at tenåringer måtte forsone seg med dødelige sykdommer og med døden. Og den tok ikke støtet der heller. Det var en virkelig leksjon i hvordan du kunne bruke sjangeren til å snakke om veldig alvorlige ting,» han sa , Nok en gang foreslo han ideen om en tilpasning, men denne gangen var det en TV-serie. Heldigvis for ham var Pike denne gangen enig, og Flanagan fikk ikke bare tilpasset «The Midnight Club», men han fikk også tilgang til andre Pike-historier som fant veien inn i showet.

I å lage Netflix-serien var skaperne innstilt på å holde på kjernen av historien og være tro mot temaene. For Leah Fong handlet historiene til barna på Brightcliffe hospice om å etterlate seg en arv. 'Alle vi forfattere, vi skaper - vi prøver å legge bak oss noe, og det er det disse barna gjør med historiene sine. Det er det som får oss gjennom alt. De skaper sine egne spøkelser, noe de kan legge igjen etter at de er borte, sa hun. For Flanagan handlet det om 'å ha et byrå de siste dagene av livet ditt'. Så selv om showet og boken som inspirerer den kan være fiktiv i naturen, har både forfatteren og skaperne holdt historiene så jordet som mulig, noe alle kan relatere til.