10 filmer som en annerledes mann du må se

‘A Different Man’ dykker dypt ned i de komplekse lagene av identitet, selvoppfatning og fortidens hjemsøkende grep. Regissert av Aaron Schimberg og med Sebastian Stan i hovedrollen, dette psykologisk drama følger en mann som gjennomgår ansiktsrekonstruksjonsoperasjoner bare for å finne seg selv besatt av skuespilleren som portretterer ham i et teaterstykke basert på livet hans. Filmens uhyggelige atmosfære og gripende utforskning av fremmedgjøring gjør den til en uforglemmelig opplevelse som henger lenge etter at studiene ruller. Hvis du ble tvunget av den foruroligende psykologiske spenningen og karakterdrevne fortellingen om En annerledes mann ,' det er en verden av filmer med lignende temaer. Fra å utforske ødelagte identiteter til de mørke hjørnene av menneskelig besettelse , fanger disse filmene den samme intensiteten mens de legger til sitt unike spinn. Denne listen inneholder filmer som ligner på «A Different Man», som blander elementer av psykologisk drama, identitetskriser og uhyggelig selvrefleksjon.

10. Eyes Without a Face (1960)

Georges Franjus «Eyes Without a Face» er en uhyggelig og poetisk utforskning av skyldfølelse, besettelse og de mørke lengdene man kan gå til for forløsning. Filmen følger Dr. Génessier, en briljant, men moralsk kompromittert kirurg, plaget av vansiringen til sin en gang så strålende datter, Christiane, etter en bilulykke han forårsaket. Oppslukt av skyldfølelse og et ønske om å gjenopprette hennes skjønnhet, bortfører han unge kvinner ved hjelp av sin lojale assistent Louise. I sitt bortgjemte herskapshus utfører han groteske eksperimenter, kirurgisk fjerner han ofrenes ansikter i et desperat forsøk på å pode dem på Christiane.

Franjus film er tilpasset fra Jean Redons roman med samme navn, og er en avslappende blanding av kropp skrekk og psykologisk drama. Filmens grunnfestede, men likevel urovekkende premisser tar utgangspunkt i universell frykt for identitet og skjørheten til menneskelig perfeksjon. Dens drømmeaktige bilder, uhyggelige kirurgiske sekvenser og Christianes uhyggelig ufølsom maske løfter den til et overjordisk nivå. I likhet med «A Different Man» utforsker «Eyes Without a Face» temaene vansiring, selvoppfatning og besettelse. Begge filmene utforsker hvordan fysisk transformasjon, eller jakten på det: avslører dypere følelsesmessige arr, noe som gjør Franjus klassiker til en perfekt følgesvenn til Schimbergs psykologiske odyssé.

9. Beast (2017)

Regissert av Michael Pearce, er 'Beast' en provoserende og atmosfærisk karakterstudie som lokker publikum inn i en verden av vriene ønsker, skjulte hemmeligheter og følelsesmessig uro. Filmen handler om Moll (Jessie Buckley), en ung kvinne som lever under familiens undertrykkende styre, som blir romantisk involvert i Pascal (Johnny Flynn), en mystisk og muligens farlig mann med en mørk fortid. Etter hvert som de to blir flettet sammen i et intenst, flyktig forhold, kolliderer Molls følelsesmessige kamper og hennes ønske om å slippe fri fra fortiden hennes med de hjemsøkende, uløste mysteriene rundt Pascal. Det som starter som en tilsynelatende grei romanse, blir snart til et nervepirrende mysterium, med sannheten om Pascals karakter som sakte løser seg opp på uforutsigbare og urovekkende måter.

Filmen henter mye fra den psykologiske thrillersjangeren, med sin saktebrennende fortelling og fantastiske forestillinger som bærer vekten av filmens emosjonelle reise. Buckleys opptreden som Moll er intet mindre enn ekstraordinær, og fanger kompleksiteten til en kvinne fanget mellom kjærlighet, skyld og selvidentitet. I likhet med A Different Man, utforsker 'Beast' temaer for transformasjon – både fysisk og psykologisk – og effektene av traumer på ens selvoppfatning. Begge filmene fokuserer på dypt urolige karakterer som navigerer i en labyrint av sine egne interne kamper, og viser hvordan kjærlighet kan bli viklet inn i manipulasjon og besettelse. Den viscerale intensiteten til 'Beast' gjenspeiler den følelsesmessige uroen i 'A Different Man', noe som gjør det til en passende anbefaling for de som søker en lignende urovekkende utforskning av identitet og relasjoner.

8. Swallow (2019)

'Swallow' er en veltalende og fortryllende utforskning av kvinnelig undertrykkelse, traumer og den fysiske manifestasjonen av følelsesmessig smerte. Carlo Mirabella-Davis-regissøren følger Hunter (Haley Bennett), en tilsynelatende perfekt forstadshusmor som begynner å tvangsmessig svelge uspiselige gjenstander – en handling som gir henne en følelse av kontroll over hennes ellers undertrykkende og kvelende liv. Hunters situasjon handler ikke bare om gjenstandene hun konsumerer, men er symbolsk for hennes kamp for å gjenvinne handlefrihet i et liv diktert av samfunnsmessige forventninger og et kontrollerende, voldelig ekteskap. Ettersom hun blir stadig mer isolert i sin bisarre oppførsel, går Swallow dypt inn i de følelsesmessige arrene etter ektemannen (Austin Stowell) og familiens giftige dynamikk, og avslører de harde realitetene ved å leve under konstant gransking.

Swallows skildring av psykologiske og fysiske traumer resonerer med autentisitet, og fanger desperasjonen til en kvinne fanget i et forgylt bur. Hunters reise er skildret med slående følsomhet, ettersom tvangshandlingene hennes fungerer som et rop om frihet fra en verden som kveler ånden hennes. Bennetts ytelse er fascinerende – følsom, sterk og sårbar på én gang – og gjør Hunters indre kamp følbar. På omtrent samme måte som ‘A Different Man’ skildrer kompleksiteten til selvidentitet og kampen for autonomi, skinner ‘Swallow’ et lys på ytterpunktene som en kvinne vil gå til for å gjenvinne kontrollen over livet og kroppen. Begge filmene undersøker temaer om transformasjon når hovedpersonene søker frigjøring i en verden som har definert dem på begrensende, skadelige måter. Den emosjonelle intensiteten og katarsisen som finnes i Swallow gjør den til en utmerket følgesvenn for seere som trekkes til 'A Different Man', ettersom begge filmene på mesterlig vis takler menneskets ønske om å bryte fri fra lenkene av samfunnsmessige forventninger og personlige traumer.

7. Chained For Life (2018)

'Chained for Life' er en mørk introspektiv og eksperimentell film som utforsker lagene av identitet og utnyttelsen av fysisk deformitet på kino. Filmen til Aaron Schimberg sentrerer seg om Rosenthal (Adam Pearson), en vansiret skuespiller med hovedrollen i en skrekkfilm med lavt budsjett, hvor han spiller en karakter som legemliggjør samfunnets frykt for det 'stygge' og monstrøse. Mens Rosenthal sliter med å huske replikkene sine og navigere i det ofte giftige filmmiljøet, drømmer han om et enklere, mer sosialt akseptert liv som servitør – en rolle som for ham føles like uoppnåelig som hans filmdrømmer.

Filmen visker ut grensene mellom virkelighet og fiksjon, og tilbyr en selvbevisst meditasjon på fremstillingen av fysiske anomalier og de samfunnsmessige stigmaene knyttet til dem. Den kritiserer hvordan filmskapere ofte utnytter vansiring for sjokkverdi eller skurkeroller, symbolisert av den 'stygge' monsterkarakteren som henger i bakgrunnen og venter på å bli brukt igjen. Ved å gjøre det kaster Chained for Life lys over den skadelige, reduktive linsen som folk med fysiske forskjeller ofte blir sett på i populærkulturen.

'Chained For Life' tilbyr en gripende kommentar om dehumanisering og annengjøring av individer med synlige funksjonshemninger. På samme måte som 'A Different Man', som tar for seg temaer om selvidentitet og transformasjon, dissekerer 'Chained for Life' de indre og ytre kampene ved å leve i en verden som definerer deg ut fra utseendet ditt. Filmens utforskning av spenningen mellom personlig begjær og samfunnsmessige forventninger speiler de interne konfliktene som sees i 'A Different Man', der hovedpersonen må konfrontere hvordan andre oppfatter hans ytre utseende. Begge filmene engasjerer seg i forestillingen om å gjenvinne sin identitet fra andres blikk, noe som gjør Chained for Life til et overbevisende og tankevekkende motstykke til 'A Different Man'.

6. The Skin I Live In (2011)

Pedro Almodóvars 'The Skin I Live In' er en kjølig og omhyggelig utformet psykologisk thriller som tar publikum med på en opprivende reise inn i de mørke fordypingene av besettelse, identitet og hevn. Filmen spiller Antonio Banderas som Dr. Robert Ledgard, en anerkjent plastikkirurg som, drevet av sorg og behov for kontroll, utfører eksperimentell hudtransplantasjon på en kvinne ved navn Vera (Elena Anaya), som er innesperret til herskapshuset sitt under mystiske omstendigheter. Etter hvert som fortellingen løses opp, blir den vridde og urovekkende naturen til Ledgards eksperimenter tydelig, og tvinger seerne til å konfrontere ubehagelige sannheter om menneskelig begjær, manipulasjon og transformasjon.

Med sitt skarpe, metodiske tempo og øyeblikk av brennende emosjonell intensitet, skyver The Skin I Live In sitt publikum inn i dypet av ubehag, og etterlater dem andpusten etter konklusjonen. Almodóvars regi er intet mindre enn briljant, ettersom han dyktig manipulerer historiens hemmeligheter, og avslører dem i akkurat det rette øyeblikket for å maksimere effekten. Filmens urokkelige skildring av traumer, både fysiske og psykologiske, krever et aktivt engasjement fra seeren, og belønner dem med en mørk tilfredsstillende opplevelse som nekter å gi enkle svar.

'The Skin I Live In' er inspirert av 1995-romanen 'Tarantula' av Thierry Jonquet. I likhet med 'A Different Man' utforsker filmen temaer som identitet, kroppslig autonomi og transformasjon. Begge filmene undersøker den psykologiske belastningen av fysisk forandring, om enn gjennom forskjellige metoder, med 'The Skin I Live In' som bruker medisinsk eksperimentering og 'A Different Man' som fokuserer på den transformative kraften til en ansiktstransplantasjon. Begge fordyper seg også i selvoppfatningens emosjonelle kompleksitet og den smertefulle søken etter identitet i en verden som ofte definerer individer ved deres utseende.

5. Border (2018)

Styret av Ali Abbasi er 'Border' en fascinerende og ukonvensjonell film som blander mørk fantasi med intimt, jordet menneskelig drama. Basert på novellen 'Gräns' av John Ajvide Lindqvist, samme forfatter bak 'La den rette komme inn', følger filmen Tina (Eva Melander), en grensevakt med en ekstraordinær luktesans, som oppdager en fremmed (Eero) Milonoff) som deler hennes særegne fysiske egenskaper og evner. Etter hvert som forbindelsen deres blir dypere, utfolder filmen seg til en uhyggelig utforskning av identitet, tilhørighet og fremmedgjøringen av å være annerledes i et samfunn som verdsetter konformitet. Blandingen av fantasielementer og rå, emosjonell historiefortelling gjør Border både urovekkende og dypt empatisk, og skaper en verden som er både rar og ekte.

Det som skiller seg ut med 'Border' er dens bemerkelsesverdige evne til å jorde sine overnaturlige elementer i en veldig relaterbar og taktil virkelighet. Filmen fanger de vanlige detaljene – gaffatapen på kjøleskapet, de verdslige interaksjonene – mens den introduserer de bisarre overnaturlige elementene, og skaper en følelse av sannhet som trekker publikum inn. Protetikken, musikken og forestillingene forsterker filmens unike atmosfære ytterligere. I likhet med ‘A Different Man’, bruker ‘Border’ temaene fysisk transformasjon og fremmedgjøringen av å leve i en ukjent kropp for å utforske dype spørsmål om identitet og selvtillit. Begge filmene fordyper seg i utseendets transformerende kraft, men mens ‘A Different Man’ takler det gjennom ansiktsrekonstruksjonslinsen, bruker ‘Border’ hovedpersonens merkelige, ikke-menneskelige trekk for å stille spørsmål ved samfunnsoppfatninger om skjønnhet og aksept.

4. Thirst Street (2017)

'Thirst Street', er en forførende blanding av psykodrama og mørk komedie som dykker ned i besettelse, identitet og vrangforestillinger. Satt mot det livlige bakteppet av Paris, følger Nathan Silver-regissøren Gina (Lindsay Burdge), en amerikansk flyvertinne som legger ut på en skjebnesvanger romanse med en parisisk bartender (Damien Bonnard) under et opphold. Det som begynner som en lidenskapelig slenging løser seg raskt opp når Gina blir fanget i et spiralnett av bedrag, ulykkelig kjærlighet og selvdestruktiv besettelse. Filmen er drevet frem av Burdges mesterlige opptreden, som viser et imponerende utvalg av ansiktsskuespill – som fanger den indre uroen til en kvinne som sakte mister grepet om virkelighetsfølelsen.

Kinematografien av Sean Price Williams legger til enda et lag av visuell intensitet med sin dristige innramming og fargevalg som utfyller filmens emosjonelle flyktighet. Den sterke kontrasten mellom Ginas romantiserte syn på forholdet og den kalde virkeligheten hun står overfor, speiler temaene til «A Different Man», som også utforsker de psykologiske kompleksitetene som følger med transformasjoner i identitet. Begge filmene engasjerer seg i spenningen mellom selvoppfatning og hvordan andre ser på oss, men mens 'A Different Man' fokuserer på de fysiske og emosjonelle endringene forårsaket av et nytt ansikt, dykker 'Thirst Street' inn i ødeleggelsene forårsaket av ugjengjeldt begjær og følelsesmessig desperasjon.

3. Under The Skin (2013)

' Under huden ' er en mesterklasse i visuell historiefortelling, som overskrider det typiske science fiction sjanger ved å tilby en intens atmosfærisk og hjemsøkende opplevelse. Regissert av Jonathan Glazer, er filmen en tilpasning av Michel Fabers roman, også kalt 'Under the Skin', som fordyper seeren i den skumle reisen til en fremmed enhet (Scarlett Johansson) når hun finner veien gjennom et kaldt, løsrevet menneske verden. Filmen tar utgangspunktet i boken og omformer den til en sparsom, minimalistisk fortelling som handler like mye om følelsene av isolasjon og observasjon som om hovedpersonens fremmede natur.

Filmen sammenstiller surrealistiske øyeblikk på en briljant måte med sosialrealismens grovhet, og fanger vanlige, ofte øde menneskelige opplevelser i Skottland. Glazer bruker farger, form og tekstur med en slik presisjon at hvert skudd føles nøye orkestrert for å fremkalle råheten til menneskelig eksistens og den urovekkende naturen til det fremmede nærværet. Johanssons skildring av den fremmede karakteren er fascinerende: hennes uttrykksløse, hypnotiske oppførsel legger til et ekstra lag av fremmedgjøring som er både fascinerende og dypt foruroligende. Ved å sammenligne «Under the Skin» med «A Different Man» utforsker begge filmene temaer som identitet, fremmedgjøring og manipulering av menneskelig erfaring. Mens ‘Under the Skin’ presenterer en kald, følelsesløs ytre kraft, dykker ‘A Different’ Man ned i menneskets psyke i sin søken etter selvforvandling. Begge filmene fokuserer på det ubehagelige ved å observere og bli observert, med dypt introspektive blikk på karakterenes forhold til miljøet og kroppene deres.

2. Holy Motors (2012)

'Holy Motors' er en surrealistisk utforskning av identitet, transformasjon og den flyktige naturen til menneskelig erfaring. Filmen følger en mystisk karakter, Monsieur Oscar (Denis Lavant), mens han går gjennom flere roller i løpet av en enkelt dag. Hvert 'liv' han antar er drastisk forskjellig og likevel knyttet sammen av det overordnede temaet ytelse. Han er en kald, nesten følelsesløs skikkelse som skifter fra å være en morder til en tigger til en monstrøs skapning til en familiefar – hver identitet komplett med sitt eget sett med ritualer, møter og emosjonelle innsatser. I denne konstante transformasjonen stiller ‘Holy Motors’ spørsmål ved selve naturen til identitet og kunsten å handle, og visker ut grensene mellom ytelse og virkelighet. Filmens struktur er bevisst usammenhengende, noe som gjenspeiler den fragmenterte, forbigående naturen til hovedpersonens eksistens. De sammenvevde historiene trekker på absurditet, mørk humor og uhyggelig gripende øyeblikk, alt pakket inn i Caraxs unike visuelle stil. Lavants opptreden er intet mindre enn ekstraordinær, da han sømløst skifter mellom karakterer med en fysiskhet og intensitet som føles nesten utenomjordisk.

Sammenlignet med 'A Different Man' undersøker begge filmene søken etter gjenoppfinnelse og de performative aspektene ved identitet. I ‘A Different Man’ står hovedpersonens fysiske transformasjon og søken etter et nytt selv i sentrum, mens Holy Motors presenterer en pågående, nesten eksistensiell flyt av roller som karakteren tar i bruk gjennom dagen. Begge filmene deler en meditasjon på menneskets behov for å unnslippe begrensningene til ens tidligere selv, men 'A Different Man' fokuserer mer på den psykologiske og fysiske belastningen av transformasjon, mens 'Holy Motors' nyter den nesten absurde frigjøringen som følger med å miste livet. en identitet for en annen.

1. Elefantmannen (1980)

«The Elephant Man» er en hjerteskjærende utforskning av menneskeverd, identitet og samfunnets behandling av de som faller utenfor dets normer. Basert på den sanne historien om Joseph Merrick, kjent som John Merrick, i filmen, følger fortellingen livet til en mann som lever med alvorlige misdannelser i London på 1800-tallet. Joseph, grusomt utnyttet som en sideshowattraksjon, blir reddet av Dr. Frederick Treves (Anthony Hopkins), som er en medfølende kirurg. Mens historien utfolder seg i David Lynch-regissøren, blir Merrick avslørt for å være langt mer enn det groteske ytre som samfunnet stempler ham med. Under de fysiske deformitetene ligger en mann med stort intellekt, følsomhet og, dypest sett, en dyp lengsel etter menneskelig forbindelse.

Lynchs mesterlige regi sørger for at filmen unngår melodramaet som lett kunne ha overveldet et slikt emne. I stedet er filmen et dystert og intimt portrett av en mann som sliter med å bli sett for den han virkelig er i stedet for hva han ser ut til å være. Filmens kinematografi, fantastisk fanget i svart og hvitt, tjener til å understreke den sterke kontrasten mellom Merricks ytre utseende og hans indre menneskelighet. John Hurts skildring av Merrick er intet mindre enn ekstraordinær, ettersom han bringer til live en karakter som, til tross for å være fysisk isolert, flyter over av emosjonell dybde og kompleksitet.

Sammenlignet med 'A Different Man', er 'The Elephant Man' en gripende meditasjon over smerten og sårbarheten som ligger i fysisk transformasjon, både eksternt og internt. Mens ‘A Different Man’ utforsker en psykologisk reise med selvoppfinnelse gjennom en transformativ prosedyre, fokuserer ‘The Elephant Man’ på hvordan samfunnets oppfatning av fysisk utseende kan hindre ens evne til å få kontakt med andre. Begge filmene spør kraftig om det er mulig å se utover overflaten og virkelig forstå en person for hvem de er. I 'A Different Man' er hovedpersonens kamp for identitet forankret i hans søken etter aksept og ekstern validering, mens Merricks reise i 'The Elephant Man' er et desperat forsøk på å bli sett på som mer enn hans ytre misdannelser, for å finne vennskap , og å bli akseptert for sin sjel, i stedet for sin kropp. Hvis du likte 'A Different Man', vil du elske 'The Elephant Man' for alle dens kompleksitet og følelser.