Anmeldelse: Dune er en ekstraordinær teknisk prestasjon
Et gap på 37 år er absolutt en lang ventetid. Jeg snakker om ingen ringere enn Frank Herberts banebrytende sci-fi-roman fra 1965, 'Dune', som tidligere ble tilpasset for det store lerretet tilbake i 1984. Den filmen, regissert av David Lynch, kan ha vært en kultklassiker. Men det var en stor flopp både kritisk og økonomisk på tidspunktet for utgivelsen.
Nå, spol frem til nåtiden, får vi endelig en annen storskjermversjon av 'Dune'. Opprinnelig satt til å bli utgitt i november i fjor, men tvunget til å utsette på grunn av den pågående bekymringen for COVID-19-pandemien, har jeg en sterk følelse av at Denis Villeneuve er i stand til å gjennomføre bragden beundringsverdig. Dessuten taler hans tidligere erfaring med å regissere tankevekkende cerebrale sci-fi-filmer i ‘Arrival’ og den dessverre undervurderte (i hvert fall fra mainstream-synspunktet) ‘Blade Runner 2049’ for seg selv.
Før jeg går rett til anmeldelsen, her er det du trenger å vite om filmen. Satt i år 10 191, får vi vite at Harkonnen har styrt ørkenplaneten Arrakis i flere tiår, hvor de har oppnådd enorm fortjeneste fra kryddergruvedriften. Krydderet, som er et hellig hallusinogener, har kraften til å forlenge ens liv og andre fordeler. Anført av den skumle baronen Vladimir Harkonnen (Stellan Skarsgård, i kraftig sminke) sammen med nevøen Rabban (Dave Bautista), styrer han planeten med jernhånd og undertrykker urbefolkningen i Arrakis a.k.a. Fremen.
Imidlertid er Harkonnens dager med å styre Arrakis over når keiseren bestemmer seg for å overlate ansvaret til hertug Leto (Oscar Isaac) av House Atreides fra Caladans hjemverden. Mens hertug Leto er lykkelig forpliktet, nekter baron Vladimir Harkonnen å gi opp, og han leter etter alle nødvendige måter for å styre Arrakis igjen.
Filmen fokuserer også på Duke Letos unge sønn, Paul (Timothée Chalamet), som stadig har vært plaget med tilbakevendende fremtidsvisjoner, spesielt hans mystiske engasjement med Fremen-jenta (Zendaya). Paul er også en kriger i trening under veiledning av Dukes to militære rådgivere inkludert Duncan Idaho (Jason Momoa) og Gurney Halleck (Josh Brolin), og blir like pleiet av sin mor, Lady Jessica (Rebecca Ferguson) for å mestre kunsten å tankekontroll via 'Voice'.
Denis Villeneuve tullet ikke da han sa: Den har blitt drømt, designet og skutt med tanke på IMAX under et intervju på årets filmfestival i Venezia. Etter å ha sett «Dune» på IMAX, må jeg innrømme at det er en oppslukende opplevelse. Filmen er så filmatisk som den blir, den typen at du bør vurdere å se denne på storskjerm hvis mulig i stedet for å streame den på tv. Det hjelper at Villeneuve favoriserer mange praktiske effekter fremfor CGI, der sistnevnte kun brukes til å forbedre scenene. I likhet med det han gjorde i «Blade Runner 2049», gjør hans stort sett praktiske tilnærming totalopplevelsen desto mer håndgripelig. Dette inkluderer alt fra de store kulissene og rekvisittene til ørkenplaneten Arrakis, som ikke er filmet med greenscreen, men faktisk filmet på stedet i Jordan og Abu Dhabi. Selv CGI-sandormen er fysisk imponerende uansett om den beveger seg raskt under sanden eller vises i et gigantisk nærbilde, komplett med lange tenner formet som nåler.
‘Dune’ får også et ekstra løft fra Patrice Vermettes spektakulære produksjonsdesign mens Greig Frasers kinematografi er et førsteklasses teknisk vidunder. Hans Zimmers velkjente musikalske komposisjon som fremkaller illevarslende redsel blir tatt godt i bruk gjennom hele filmen. Selv om partituret hans har en tendens til å bli for høyt i visse scener, er det vanskelig å benekte at Zimmers samlede innsats spiller en betydelig rolle i å fange ens oppmerksomhet når du ser filmen.
Handlingen er imidlertid en blandet pose. Tidligere øyeblikk som Paul og Gurneys skjoldaktiverte sverdkamptrening og den vågale redningsscenen er prisverdige når det gjelder den generelle iscenesettelsen, spenningen og spenningen. Men når handlingen for det meste foregår i mørket, som tydelig under det plutselige bakholdet til Harkonnens hær mot House Atreides, mister filmen følelsen av kinetisk teft. Dessuten er fotografering av action-settstykker enten i mørke eller lite lys vanligvis et dårlig kreativt valg. De er vanligvis vanskelige å tyde hva som skjer i scenen, noe som gjør det vanskelig å sette pris på eller nyte iscenesettelsen av handlingen. Dette gjorde meg igjen frustrert fordi jeg er sikker på at Villeneuve er mer enn i stand til å gjøre det bedre i actionavdelingen. Eller kanskje det har å gjøre med budsjettmessig bekymring, selv om filmen allerede er velsignet med angivelig 165 millioner dollar til disposisjon?
Når det gjelder handlingen, kan filmen ha vært plaget med utstillinger, men Villeneuve har evnen til å fortelle historien sin på en mulig hypnotisk måte. Han vet hvordan han skal fange oppmerksomheten din, noe som umiddelbart minner meg om Villeneuves samme strategi som ble sett i ‘Blade Runner 2049’. Så er det all-star rollebesetningen. Timothée Chalamet er perfekt typecastet som en konfliktfylt ung mann, som er usikker på sin egen skjebne. Oscar Isaac, Rebecca Ferguson sammen med Jason Momoa og Josh Brolin leverer alle solide støttevendinger i sine respektive roller. Stellan Skarsgård kanaliserer i mellomtiden den avdøde Marlon Brando-lignende oberst Kurtz fra «Apocalypse Now» i sin antagonistrolle som Baron Vladimir Harkonnen.
Synd at noen av skuespillerne ikke får god plass til å skinne i forestillingene sine. Blant dem inkluderer Javier Bardem, som spiller lederen av Fremen, Stilgar mens Zendaya stort sett er underutnyttet som en av Fremens kriger-kjempere. Dave Bautista er like bortkastet som Barons nevø, Rabban.
Totalt sett, hvis du kan se forbi noen av feilene i denne filmen, er 'Dune' fortsatt en bemerkelsesverdig prestasjon som David Lynch prøvde og mislyktes for mer enn 35 år siden. Hvorvidt filmen får sjansen til å fortsette historien (Villeneuve deler «Dune» i to deler) vil avhenge av den totale billettprisen. Ellers vil vi sitte igjen med uløste spørsmål siden 'Dune' ender med en cliffhanger.
Vurdering: 3,5/5