Grisavslutning, forklart

Du har kanskje sett Gordon Ramsay rope på fryktelige kokker og Marco Pierre White skremme folk gjennom stillheten. Likevel, hvis du ikke har sett Robin Feld grave gjennom en dekonstruert kamskjell med en hensynsløs finger, har du ikke sett nok. Den kulinariske krøniken ‘Pig’ er skrevet og regissert av Michael Sarnoski i sin debut, og er fremfor alt en nådeløs feiring av et ustanselig liv. Hvem hadde trodd forutsetningen for en sagnomspunnet ensom person som fant sin verdsatte gris for å være en så tårefri? Men som det skjer, kommer Nicolas Cages moderne helgen Robin Feld til byen for å lete etter sin stjålne trøffelgris og vender tilbake og stjeler en million hjerter. Å se filmen er faktisk en ydmykende øvelse.

Den anerkjente stjernen i 'Adaptation' og 'Ghost Rider' minner oss nok en gang om hans stemningsfulle tilstedeværelse på skjermen mens han leverer et livs forestilling som den halvt glemte legendariske kokken Robin Feld. Dialoger er knappe, kameraarbeidet er preget av rolig ebullience, og den originale partituren får frem hjertesorg i det rå og hverdagslige. Hvis du reflekterer over opplevelsen av denne visuelle balladen, vil symfonien henge ganske lenge. Men noen spørsmål kan også plage deg. Hvis du leter etter svar, la oss dekode denouementen. SPOILERE FORAN.

Griseplot Synopsis

Historien blir fortalt i tre kapitler: 'Rustic Mushroom Tart', 'Mammas franske toast og dekonstruerte kamskjell' og 'En fugl, en flaske og en saltet baguette.' I det første kapitlet bor eneboer trøffeljeger Robin Feld sammen med sin eneste ledsager, en trøffelgris, i en falleferdig hytte blant tåkete og fuktige Oregon -skoger. Hans eneste kontakt med omverdenen er hans unge og arrogante kjøper Amir, som selger trøflene til store restauranter i den fjerne byen. Når byrden av en bitter fortid presser tungt på hjertet hans, forlater en stoisk Robin sjelden kokongen av hans minne.

Men en dag kommer hans nøye kultiverte eremittliv på et dødvande da en gruppe vandaler ledet av Tweaker og Tweakette stjeler hans elskede gris, noe som tar oss til det andre kapitlet. Med litt hjelp fra Mac vet Robin at en bymann fra Portland har kjøpt grisen sin. Robin klarer å overbevise Amir om å låne ham en tur, og sammen legger de ut på et livs reise som endelig ville få Robin til å konfrontere hans tidlige arv. Og som det viser seg i det tredje kapitlet, har han ikke mistet kontakten enda litt, og kan fortsatt få folk til å gråte med sin kulinariske magi.

Grisavslutning: Hvorfor valgte Robin et eremittliv?

Robin er en postmoderne helt som lever i ruinene av hans minne. De tre kapitlene viser oss heltens påkallelse, retur og siste tap. Tapet er den andre og dermed selve det animistiske jeget. De snuskete hotellkjellerne er også plassert i skarp kontrast til den tidlige store villmarken. Av flaggermuset kommer Robin Feld ikke ut som noe mer enn en vilt ensom person. Men filmen avslører senere at under den magre forkledningen ligger en profetisk sjel. Mens de er på jakt etter å finne grunteren, tar Amir Robin først for en vanvittig person.

I løpet av reisen blir Amir kjent med Robins virkelige identitet. Kunnskapen påvirker igjen Amirs personlige liv. Etter at de ankommer Portland, møter Robin Edgar, som angrer Robins plutselige forsvinning fra åstedet. Edgar, blir vi kjent med, er en ganske innflytelsesrik person i restaurantkretsen. Det Amir ikke forstår er hvordan en skogtrapper er så kjent med den store bransjeløperen. Men to og to legger opp når Robin tar Amir til Edgars underjordiske torturklubb under Pioneer Square, der Portland Hotel en gang sto.

Amir er forvirret og rasende over hotellets navn siden han aldri har hørt navnet i sine tjue-årige eksistens. Men mer er å unravel. Robin tar Amir til Edgars klubb, skriver navnet Robin Feld på tavlen i stillhet, og til Amirs forvirring setter folk heftige spill på navnet. Etter et minutts slag er Robin fortsatt i posisjon til å stå opp og be om grisen sin. Etter episoden i Edgars hule går de til gourmetrestauranten Finway, hvor Robin selv en gang var kokk. Som kokk var Robin en av byens mest berømte kulinariske pionerer, men en tidligere tragedie fikk ham tilsynelatende til å trekke seg tilbake til skogen.

Hos Finway møter Robin sin gamle lærling Derek, som han sparket for å alltid tilberede pasta. I restauranten bryter Robins sjelgjennomtrengende ord Derek i biter, og som det viser seg, er Robins minne ikke ødelagt av mange års liv borte fra sivilisasjonen. De har bare blitt mer fremtredende gjennom år med nøysom leve i takt med naturen. Fra berømt sous -kokk til en ensom drifter, Robin er en helgen som synger svansesangen til en porøs livsstil. Man kan lure på hendelsen som kan ha forårsaket Robins endring i hjertet. For femten år siden døde Robins livslys, Lori, på grunn av en annen grunn som ikke er nevnt i historien. Loris fravær forsterkes av båndet som Robin spiller til slutt.

Finner Robin grisen sin?

Etter det sjokkerende møtet med den kriminelle gruppen ved hytta hans, drar Robin ut på en viltreise for å lete etter grisen sin. I likhet med vannstrømmen i de første sekvensene, er reisen også en tur nedover minnesporet. Robin vil ikke ha grisen fordi den er hans eneste forretningskilde - som en mann tilpasset naturen kan Robin finne trøfler godt uten grisen. Robin vil ha grisen fordi den er hans eneste ledsager, og de deler et dypere økologisk bånd.

Søket fører Robin til Amirs far Darius på 380 Northwest Willows. Han er kjøperen fra byen som Robin har lett etter. Darius nekter for å ha gitt trøffelgrisen bort, og Robin, i en desperat posisjon, gjenskaper retten som Amirs foreldre aldri kunne glemme. Nå har Darius og kona falt fra hverandre, og moren til Amir tilbringer dagene på et sykehus.

Men slike minner forsvinner aldri. Med visse utløsere, smaker og berøringer kan du gjenskape fortiden. Og som det skjer, kan mat - skapt på riktig måte, med omtanke og flid - fremkalle slike følelser. Robin sender Amir til Jesebel med en liste, og han stopper hos Helen for å hente et brød og to saltede baguetter. En perfekt tilberedt vaktel, en skål og en vin som ligner den som Amirs foreldre bestilte på deres ettertraktede besøk i Robins restaurant, gjorde jobben. Darius bryter i gråt, men det gir ikke Robin grisen sin tilbake. Ved krypskyting ble grisen ganske alvorlig skadet, og den døde på vei til byen.

Grisen representerer et animistisk jeg som det menneskelige selv er flettet sammen med, og slutten markerer dermed en tragisk uenighet i historien. Når Robin kommer tilbake midt i samme overflod av de tidlige skuddene, er notatet tap og tomhet. Robin antar at hvis han ikke ville hoppe på søket, kunne grisen fortsatt være i live i tankene hans. Han lever i fornektelse av sin karriere som kokk, men han kan ikke nekte sitt eget minne. Med nyheten om grisens død, snur visjonen innover - heltens reise for sannhet ender i en større rekonstruksjon av selvet.

Hvorfor hører Amir på lydboken?

Dette er ikke symfoniens alder, men en uenighet. Det er påfallende at Amir ikke hører på musikk, men en lydbok om klassisk musikk og kommentarer drukner ofte på selve musikken. I vår alder jakter vi etter informasjon fordi kunnskap, tror vi, er valutaen i vår alder. Etter episoder tidligere, er Amir ikke i nærheten av sin far, og han er opptatt av å dømme bøker etter omslagene deres. Når Amir vil spille av båndet, stopper Robin det.

Til slutt presenterer Loris vuggevise en skarp binær mot den non-stop lydboken som Amir lytter til. Amirs rotete urbane eksistens forutsetter hans materielle forfengelighet, og lydboken viser videre at Amir ennå ikke har funnet en retning i livet. I motsetning til Robins rolige eksistens, drukner Amirs liv i en kakofoni. Finaliteten i kredittsekvensen fremkaller det samme budskapet. Ta et skritt tilbake og reflekter i stillhet. Det siste budskapet er at visdommen i naturens lagdelte symfoni er verdt tusen slike lydbøker.