Live(ish), From Someone’s Room, This … Is American Isolation
American Idol og The Voice, vanligvis overdimensjonerte briller, har blitt testsaker for TV under lockdown.
Den første episoden av denne sesongens American Idol åpnet på en typisk overdimensjonert måte. Vi blinket tilbake til forrige sesongs finale, da Laine Hardy ble kåret til vinneren, midt i blendende lys og et brølende publikum i et massivt teater.
Siden det begynte på Fox i 2002, har Idol aldri vært et lite show. (Den endte på Fox i 2016, så gjenopplivet ABC den to år senere.) Den handler om store drømmer, store toner og stort skue. Men den 26. april, etter at den hadde uttømt sine forhåndsinnspilte tidlige episoder, dukket Idol, som resten av oss under hjemmeværende ordre, opp i en verden hvis grenser Covid-19-pandemien har gjort begrensende små.
Ikke i stand til å få finalistene til å opptre med liveband foran levende folkemengder, sendte produsentene sangerne video- og lysutstyr og fikk dem til å spille inn opptredener i bakgårder, garasjer og soverom. En uke senere fulgte NBCs sangkonkurranse, The Voice, etter for sine første sluttspillrunder.
Resultatene så langt har vært både påvirkende og foruroligende, emosjonelle og apokalyptiske.
Der Ryan Seacrest en gang holdt Idol-domstolen fra sentrum av et teater, jobber han nå hjemmefra, støttet av en neonlogo. Som så mange TV-verter i dag, har han den Rupert Pupkin-aktige rollebesetningen av noen som later som han driver et show. Carson Daly åpner The Voice fra et tomt sett, de røde dommerstolene sitter som forlatte monumenter, og refererer vagt til Alt som har pågått.
Showene er blant de første testsakene for hvordan realityproduksjoner kan tilpasse seg en lang beleiring. (America's Got Talent kommer tilbake denne måneden, og til og med The Bachelorette undersøker alternativer for skyting, på en eller annen måte, i karantene .) Hvor mye virkelighet tåler et realityprogram? Prøver du å opprettholde illusjonen av høyproduksjons-TV-storhet, eller lene deg inn på zoom-iness av det hele? Tar du sikte på flukt eller katarsis - eller blander du begge til en stor ball av glitter og følelser?
De nye Idol-episodene, med undertittelen On With the Show, spiller opp hjemmekosen i hjemmemiljøet. Konkurrentene opptrer fra verandaer med lys – nye Idol elsker verandaer – eller inne i garasjer eller på sofaer i stuen. En finalist, Sophia James, synger Beach Boys' In My Room … på rommet sitt, ved siden av et sett med skyvedører med speil.
BildeKreditt...ABC
I bunn og grunn bytter Idol ut ett romantisk bilde (den nye stjernen som treffer den store tiden på scenen) for et annet (den ambisiøse artisten kobler seg bort i ensomhet, synger foran speilet). Samtidig setter det en idyllisk glans på publikums egen ly-på-plass-opplevelse. Du sitter fast hjemme, vi sitter fast hjemme, står det; la oss henge ut og jeg serenade deg fra andre siden av gaten.
Det hele føles mer intimt enn de vanlige hjemmebesøksvideopakkene. Det er en hel verden som ligger i å se den nepalesisk-amerikanske sangeren Arthur Gunn lage momo-dumplings i huset sitt i Kansas, for så å spille en reggae-festet Take Me Home, Country Roads på verandaen, biler som kjører forbi på en motorvei i bakgrunnen.
Der Idol styler alle disse soverommene og bakgårdene til idealiserte tablåer av Americana, tar The Voice den motsatte tilnærmingen – behandler hjemmevideoene sine med mettede farger og videoeffekter for å lage den typen bilder du er vant til å få fra et TV-studio.
Der et dramatisk bakteppe er tilgjengelig - for Zan Fiskum, en bobil hun renoverte i foreldrenes Washington-bakgård - bruker showet det. Ellers blir forestillingene jazzet opp med videooverlegg og speilbildeeffekter, dynket i juvel-tonelys eller gjengitt i svart-hvitt-filtre, som du kanskje legger merke til en stuesofa eller blafrering av persienner.
BildeKreditt...NBC
Det er et distinkt valg fra Idol, men et som passer til den elektriske Thunderdome-estetikken til det nå øde Voice-settet. Hvis karanteneversjonen av Idol skaper en idealisert visjon av ildstedet, appellerer den hjemmegående stemmen til nostalgi for selve TV-en – vanlig, pre-Covid, høyglans-TV, med all dens kunst og showbiz-trolldom. Begge showene bruker et overlegg med utvidet virkelighet til det daglige lockdown-livet.
Det har vært tøffere naturlig å integrere dommere (Idol) og trenere (The Voice), som vanligvis gir energi til showene ved å krangle og krangle personlig. Nå ringer de også hjemmefra, med bakgrunner for å fremheve deres personlige merkevarer. John Legend stråler inn til The Voice fra en elegant hjemmesalong; countrystjernene Luke Bryan på Idol og Blake Shelton på The Voice er støttet av en liten skog med grovhuggede treplanker.
Det er forsøk på å lette stemningen, noen mer vellykkede enn andre. Voice-trenerne filmet seg selv i bryting for å sette sammen D.I.Y. hjemmestudiosett. Katy Perry gjorde hele 26. april-episoden av Idol utkledd som en flaske hånddesinfeksjon, en kanskje-les-på-rommet-bit som kolliderte med hennes alvorlige bemerkninger om å være gravid under en pandemi og lære at det er mange ting jeg er takknemlig for disse dagene. (Ikke en følelse du hører fra din gjennomsnittlige Purell-dispenser.) Hennes 3. mai-oppreise, som en rull toalettpapir, varte ikke forbi den første reklamepausen.
BildeKreditt...NBC
Selvfølgelig handler begge showene til syvende og sist om sangen, og det er der de nye tilpasningene blir vanskelige. I en ordinær liveopptreden er snubler og off-noter tydelige. Her, mens deltakerne opptrer som live (ved å bruke lyd fra én hjemmeinnspilling, så vel som vanligvis studiomusikere som spiller inn andre steder), er det vanskelig å si hvor mye av det du hører er sangeren og hva som er postproduksjon.
Du vil ikke få mye veiledning fra dommerne. Mens Idol for lenge siden gikk forbi Simon Cowells stygge sannhetsdager, er både det og The Voice nå spesielt sjenerøse. Konkurransene føles som en klasse som, midt i et tøft semester, nå blir undervist bestått-ikke bestått.
På samme måte er deltakerne stand-ins for alle de unge som plutselig savner store milepæler som konfirmasjoner. Idol har eksistert lenge nok til at konkurrentene har fantasert hele livet om å være med i programmet. Nå har de klart det, og her er de, igjen for å forestille seg et tomt rom som en scene. (Det er også noe foruroligende og Black Mirror-aktig med de eliminerte deltakerne oppstilt i et rutenett av kornete rektangler, ofte med familiemedlemmer som venter på å bli slått av.)
Som en forfalt vanlig seer av begge programmene, synes jeg karanteneversjonenes forsøk på å slå gjennom er de mest fascinerende tingene de har gjort på mange år – rørende og fulle av den slags faktiske virkelighet som realityprogrammer ofte tilintetgjør. De er imidlertid ikke mye av en flukt, noe som kan være en grunn til at rangeringene for de to showene har sunket.
I flere tiår har folk tross alt sett sangkonkurranser for å se drømmer gå i oppfyllelse, ikke bli bittersøte. De er vant til umulig polerte forestillinger, ikke vaklende bredbåndsforbindelser.
Men dette er hva vi har nå, høye toner og beste ønsker overført i biter og byte. Du kunne føle avstanden smertefullt på Idol, da Just Sam – en deltaker som ble igjen i Los Angeles for ikke å sette bestemoren sin hjemme i fare – fikk vite at hun hadde kommet på topp 11 og begynte å gråte, ikke helt gledelige tårer. Seacrest prøvde å trøste henne, eksternt, fra hjemmepulten hans.
Jeg skulle bare ønske jeg hadde én person her, sa hun.