Er Daiafon 17 og 18 ekte telefoner? Er La Terapia de Rosa et ekte terapiprogram?
Den spanske komediefilmen 'I Can't Live Without You' presenterer en historie som fremhever fallgruvene i den moderne problemstillingen rundt befolkningens problem med smarttelefonavhengighet. Historiens hovedperson, Carlos Mendoza, er en middelaldrende arbeidsnarkoman som bruker mer tid på å se ned på telefonskjermen enn på å snakke med sin egen kone, Adela. Som et resultat blir Adela lei av forsømmelsen hans og bestemmer seg for å forlate ham. Dermed innser Carlos endelig alvoret i sin besettelse av sine digitale enheter og melder seg på La Terapia de Rosa-telefonavrusningsprogrammet for å vise sin dedikasjon til sin kone. Imidlertid oppstår kapringer når en kommende forfremmelse på jobben trekker ham tilbake til mobiltelefonen. I fortellingens skildring av Carlos' telefonavhengighet er hans Daiafon-enhet og Rosas terapiprogram fortsatt de mest avgjørende verktøyene. Derfor må seerne være fascinert av sine respektive røtter i virkeligheten.
Daiafon 17 og 18 er fiktive enheter begrenset til filmen
'I Can't Live Without You' fiksjonaliserer Carlos' opplevelser som en forretningsmann som alltid er knyttet til telefonen sin – et premiss som iboende begrunner historien hans i verdslig virkelighet. Likevel, til tross for sin jordete natur, forblir verdenen hovedpersonen okkuperer på samme måte fiktiv, med verdensbyggende detaljer som ikke har noen konkrete motstykker i det virkelige liv. Følgelig blir Daiafon-telefonen med modellene 17 og 18 også en fiksjonalisert enhet som utelukkende er laget for å tjene deres formål innenfor Carlos’ historie.
Daiafons fysiske utseende – fremhevet av komplekse industrielle design på bakdekselet – ser ut til å være inspirert av Nothing Phone, en Android-smarttelefon fra det navngitte London-baserte merket. Som sådan kan det være mulig at filmen modellerer enheten på skjermen etter den virkelige telefonen. Ikke desto mindre er det ingen offisiell forbindelse mellom Daiafon og Nothing Phone. I stedet ser førstnevnte ut til å være en universell stand-in for telefonindustrien som narrativet bruker for å mate sine kommentarer om den nåværende virkeligheten.
En av de mest bemerkelsesverdige aspektene ved Daiafon er den lynraske utrullingen av nye påfølgende telefonmodeller. Som sådan går Carlos gjennom tre forskjellige Daiafon-modeller i løpet av filmens spenn på noen måneder. Dette er en overdreven referanse til virkeligheten i teknologiindustrien, som produserer nye modeller – det være seg Apples iPhones, Samsungs Galaxy S-serie eller Googles Pixel – hvert år som et urverk.
Se dette innlegget på Instagram
Alternativt bruker filmen også Daiafon-enheter for å fremheve folks økende pålitelighet på smarttelefonene deres. Gjennom Carlos’ fortelling forblir mannen og mange andre rundt ham besatt av Daiafon-enhetene deres til det punktet at de prioriterer deres virtuelle verdener fremfor virkeligheten foran øynene deres. Som sådan blir Daiafon et instrumentelt verktøy for å skildre et alvorlig tilfelle av smarttelefonavhengighet, et impulskontrollproblem som vedvarer i det virkelige liv. Derfor, selv om Daiafones ikke er ekte telefoner, gjenspeiler deres på skjermen et realistisk problem.
Rosas terapi er et fiktivt terapiprogram
På samme måte som andre elementer i «Jeg kan ikke leve uten deg», er La Terapia de Rosa – oversatt til Rosas terapi – en annen fiktiv detalj som forblir begrenset i filmens univers på skjermen. Programmet kommer inn i fortellingen etter at Carlos innser dybden av smarttelefonavhengigheten sin og bestemmer seg for å søke hjelp for det samme. Dermed begynner reisen hans med detoxing fra enheten hans når han slutter seg til Rosa og hennes støttegruppe for å trene impulsene hans mot å stadig strekke seg etter Daiafonen hans. Selv om et detoxing-program som er identisk med La Terapia de Rosa ikke eksisterer i virkeligheten, er det flere andre ressurser spesielt konstruert for å hjelpe til med smarttelefonavhengighetsterapi.
Med århundreskiftet, ettersom teknologien begynte raskt å utvikle seg, begynte folk å utvikle en psykologisk tilstand, Nomofobi , også kjent som NO MObile PHone PhoBIA. Begrepet innkapsler en persons frykt for å bli løsrevet fra telefonen og tilkoblingen. De siste årene, ettersom folk har begynt å stole mer og mer på smarttelefonenhetene sine, har tilstanden fått mer global relevans. Selv om folk sjelden søker behandling for denne fobien, viser kognitiv atferdsterapi, som oppmuntrer til kommunikasjon og omfavner mestringsevner, betydelige resultater.