Antlers Review: En tapt mulighet som kunne vært en skrekkklassiker

Aldri på en million år trodde jeg Scott Cooper og Guillermo del Toro ville ende opp med å samarbeide om en skrekkfilm. Med mindre, selvfølgelig, hvis du vil regne Coopers første inntog i den nevnte sjangeren i den lite kjente «For Sale by Owner», selv om han kun fungerte som manusforfatter og en av medprodusentene. Og dessuten er Cooper mest assosiert med drama- og krimsjangre som ‘Crazy Heart’, ‘Out of the Furnace’ og ‘Black Mass’. Så det er litt interessant å se Cooper regissere en skrekkfilm for første gang. Sammen med det skumle temaet knyttet til Wendigo-folkloren, høres filmen, i det minste på papiret, veldig spennende ut.

Basert på Nick Antoscas novelle 'The Quiet Boy' fra 2019, følger filmen Julia Meadows (Keri Russell), en lærer som vender hjem til den landlige Oregon-byen fra California for å bo sammen med broren og den lokale sheriffen Paul (Jesse Plemons). Vi lærer biter om hennes plagede fortid, der hun pleide å være et offer for barnemishandling. Tilbake på skolen følger hun spesielt nøye med en av elevene hennes, Lucas (Jeremy T. Thomas), en sosialt tilbaketrukket gutt som ofte blir mobbet av andre barn. Basert på hva Julia ser og lærer om Lucas, tror hun at gutten lider samme skjebne som hun gjorde tidligere. Faren hans, Frank (Scott Haze), som er en meth-misbruker, og hans yngre bror, Aiden (Sawyer Jones), er ingen steder å se - et resultat som får Julia til å rapportere Lucas' situasjon til skolens rektor, Booth (Amy). Madigan).

I mellomtiden blir døde kropper funnet på mystisk vis over hele byen, og mens sheriffavdelingen begynner å drive etterforskningen deres, tror Warren Stokes (Graham Greene), som pleide å være sheriff selv, at det har å gjøre med det ondsinnede indianermonsteret Wendigo. som lever av mennesker. Men Paul er ikke en overtroisk type som tror på en slik myte, siden han mener at det må være en logisk forklaring på de døde kroppene som har blitt fryktelig lemlestet.

Cooper, som også tilpasset manuset med Henry Chaisson og Nick Antosca, strekker den 32 sider lange novellen til en allegorisk langsom brenning som prøver å dekke flere vinkler. Disse vinklene det er snakk om inkluderer emosjonelle traumer og familiær mishandling knyttet til Julia og Thomas sine respektive personlige problemer, så vel som andre deprimerende temaer, som dekker fra opioidkrisen til fattigdom, arbeidsledighet og de dødsdømte konsekvensene av å respektere landet som tilhører urbefolkningen. . Ingen tvil om at Cooper har mye å si her fordi han tydeligvis ikke er interessert i å lage en direkte skrekkfilm om Wendigo-folklore. Ærlig talt, jeg er ok med det så lenge filmen klarer å være enten følelsesmessig involverende eller tankevekkende.

Og selv om jeg setter pris på Coopers ambisiøse forsøk her, ender han opp med å bite fra seg mer enn han kan tygge med resultatet som er for dystert for sitt eget beste. Til og med alle allegoriene som han prøver å spre utover gjennom filmen føles underkokte. Historien skraper knapt i overflaten og de nevnte allegoriene ligger bare flatt og åpent uten å gi oss en dypere mening. Dette gjør igjen filmens saktebrennende tilnærming til en frustrerende opplevelse å sitte gjennom. Hvis bare alt er konkretisert, ville denne ellers bevisste skrekkfilmen vært en givende en.

Karakterene er i mellomtiden en blandet pose. Keri Russell leverer en ganske engasjerende forestilling som den følelsesmessig traumatiske Julia. Men Jesse Plemons, en stor karakterskuespiller som fortjener bedre, blir urettferdig tyr til å spille en passiv rolle som sheriff. Han får ikke gjort så mye her annet enn å bruke mesteparten av tiden til å se forvirret ut eller oppføre seg fjernt om alt som har skjedd. Graham Greene dukker opp i en dessverre undervurdert rolle som en tidligere sheriff, hvis omfattende kunnskap om Wendigo-folkloren bare serveres for utstillingens skyld. Jeremy T. Thomas, en relativ nykommer hvis tidligere kreditter inkluderer å ha opptrådt i TV-serier som «The Righteous Gemstones» og «Paradise Lost», utmerker seg mest som Thomas. Jeg liker måten han formidler sine oppflaskede følelser på, og kombinerer hans subtile bruk av ansiktsuttrykk og kroppsspråk

Som skrekkfilm har ‘Antlers’ noen få severdige øyeblikk, selv om den ikke var nok til å overvinne de store mangler. Den grufulle skapningen til det hjortlignende Wendigo-monsteret er teknisk imponerende ved hjelp av CGI og praktiske effekter. Det er også en fiffig transformasjonseffekt, og Cooper viser seg å være en ypperlig visuell stylist under noen av de grafisk voldelige kulissene. Jeg er like glad for at han ikke stoler på den vanlige billige taktikken med hoppskrekk som vanligvis plaget i de fleste skrekkfilmer. Det er bare synd at det endelige oppgjøret mot Wendigo-monsteret føles antiklimaks. Florian Hoffmeisters atmosfæriske kinematografi er også verdt å nevne, spesielt måten han bruker skygger og mørke for å fremkalle den illevarslende frykten for en landlig by som lurer med intetanende farer.

Totalt sett er ‘Antlers’ en tapt mulighet som kunne vært en sjangerklassiker hvis bare Cooper hadde nærmet seg temaet på en mer fokusert måte!

Vurdering: 2,5/5