Anmeldelse: Purple Hearts er en dårlig unnfanget kjærlighetshistorie

En av de mest potente plottenhetene i romantikksjangeren er fiender-til-elskere-tropen. Det har resultert i mange hits som ' Stolthet og fordom ' og ' 10 ting jeg hater med deg ’. Netflix selv har hatt stor nytte av det gjennom relasjonene som er fremstilt i TV-programmene som ' Bridgerton ', ' Aldri har jeg noen gang ' og ' Sexundervisning ’. Saken med disse filmene og programmene er at tropen fungerer ekstremt bra på grunn av de overbevisende karakterene og nok felles grunn til at de kan sette til side forskjellene og bli forelsket. ' Lilla hjerter ’, derimot, treffer aldri helt det målet.

Netflix-filmen begynner med en ambisiøs singer-songwriter som prøver å holde sine økonomiske problemer i sjakk ved å jobbe med flere jobber. Ting blir verre når hun går tom for medisiner for diabetes type I, som hun oppdaget at hun har for bare seks måneder siden. Det ødelagte helsevesenet i landet gjør henne desperat etter å finne på en annen løsning, selv om den er ulovlig. Når hun krysser veier med Luke, en ung marinesoldat som er klar til å bli utplassert på sin første tur, misliker hun ham umiddelbart, selv om det har mer å gjøre med hennes forutinntatte oppfatning av soldater og det faktum at Lukes følgesvenner er direkte kvinnehatere.

Også personlig klarer ikke Luke å sette et merke på Cassie, men når hun oppdager at det å gifte seg med ham kan gi henne helsefordelene hun sårt trenger for å holde seg i live, tenker hun praktisk og bestemmer seg for å gifte seg med ham. Også for Luke fungerer denne ordningen bra, fordi den gir ham ekstra økonomiske fordeler for å ta seg av gjelden han fortsatt skylder sin eks-narkohandler.

På overflaten ser handlingen ut som en utmerket oppskrift på en eller annen sterk konflikt mellom hovedpersonene som sakte forelsker seg. Men etter hvert som historien utfolder seg, begynner hele greia å falle fra hverandre. Det som sårer filmen mest er karakterene. Den første tafattheten mellom dem når de gifter seg og later som de er forelsket, er med på å sette scenen. Vi kan tydelig se at begge er ukomfortable rundt hverandre, og det er forståelig fordi de egentlig ikke liker hverandre i utgangspunktet. Det var forventet at de sakte ville finne en vei rundt det. I stedet starter de med hodet først inn i et lidenskapelig øyeblikk som suser ut så snart solen kommer opp. Og det fortsetter resten av filmen.

Kjærlighetshistorien som vi skal rote til får aldri virkelig plass til å blomstre midt i alt kaoset i livene til Cassie og Luke. Selv om de skal komme nærmere, forsvinner ikke den keitetheten mellom dem. Dette på grunn av mangelen på kjemi mellom skuespillerne, som ellers har det bra alene. Hver for seg gir Cassie og Luke mening, men når de kommer sammen, føles det urealistisk at de kan holde på med humbuen like lenge som de gjør i filmen. Dessuten ser vi ikke noe i forholdet deres som ville tillate dem å utvikle seg fra å være fiender til elskere.

Karakterstyrken som starter en konflikt og deretter får folk til å like Mr. Darcy og Liz Bennet eller Anthony Bridgerton og Kate Sharma innse at de faktisk er ganske like dukker aldri opp for Cassie og Luke. Mens Cassie er en ganske formidabel heltinne, matcher Luke aldri helt hennes bravader. De begynner å bry seg om hverandre, men det gir fortsatt ikke et overbevisende ekteskap, noe som får en til å lure på hvor lenge det ville vare selv om de var sammen på ekte. Mangelen på den iboende gnisten overbeviser oss om at de kan ha hatt det bedre som bare venner.

Bortsett fra at de aldri klikker med hverandre, svirrer karakterene også over ideologiene som de setter høyt i begynnelsen. Spesielt Cassie ser ut til å kaste fra seg anti-krigen og anti-alle andre ting som Luke og hans medsoldater ser ut til å dunke for brystet. Hun går fra politikken om å ikke date militære gutter til å skrive en inderlig sang om heltene borte fra hjemmet. Det ville vært mer overbevisende om filmen hadde gitt henne en sjanse til å utvikle seg til det punktet, men omtrent som alt annet, ser det ut til at den haster mot ukokte scenarier. På samme måte forsvinner alle de moralske og politiske stridighetene mellom Cassie og Luke rett og slett når de gifter seg. For alle relevante problemstillinger som filmen forsøker å fokusere på, lykkes den aldri i å bevege seg utover overfladiskheten i bestrebelsen.

Det eneste som faktisk kan gjøre deg begeistret er når Cassies band er booket til å åpne for Florence+The Machine. Tanken på å se Florence Welch og høre henne synge får deg nesten til å glemme alle de øye-rullende og utmattende sukkene mens du ser filmen. Men selv på den fronten møter man ikke annet enn skuffelse.

Vurdering: 1,5/5