10 filmer du må se hvis du elsker syv samurai

‘Seven Samurai’, medskrevet, redigert og regissert av den japanske mesteren Akira Kurosawa, er en enorm filmoppgave og suksess. Siden har den oppnådd en legendarisk status i kinoverdenen. Det ser Kurosawa samarbeide med sine faste Toshiro Mifune og Takashi Shimura. Seven Samurai ble det man kan kalle et vannskilleøyeblikk i Japans filmindustri og satte en ny standard for bransjen. Etter hvert ville det fortsette å oppnå ikonisk status i verdens kino, med den berømt omgjort som ‘The Magnificent Seven’ i Hollywood av regissør John Struges. Struges så for seg ‘Seven Samurai’ i modusen til det vestlige, med samuraene som ble erstattet av våpenskyttere. Slik er innflytelsen fra 'Seven Samurai', at noen kritikere til og med har lagt merke til likheter i plottpunktene til den animerte Pixar-filmen, 'A bug's life'.

Kurosawa ønsket opprinnelig at filmen skulle dokumentere en eneste dag i livet til en samurai, men senere, i løpet av sin forskning, kom han over en historie om en samurai som forsvarer bønder, og han fortsatte med å innlemme den som filmens hovedpremiss. Denne filmen kan sees på som en perfekt sammenslåing av det kommersielle og kunsthemmede merkevaren for filmproduksjon. Det faktum at 'Seven Samurai' fortsatte å bli en av de mest innbringende filmene i det moderne Japan, førte til grunnlaget for fremveksten av en mer lagdelt, nyansert kinoopptak både av publikum og produsenter. Til tross for å bruke klisjene til kommersiell, vanlig kino som heroisme, humor og stereotype skildring av 'Villain', avleder Kurosawa aldri oppmerksomheten fra filmens filosofiske premisser. Plikt, ære og integritet utgjør det moralske kompasset som ligger midt i denne filmen.

Handlingen ‘Seven Samurai’ spiller ut i det 16. århundre Japan. Dagens yrke er primært jordbruk, og samfunnet har nesten vært delt mellom de kriminelle og bøndene. Masterless Samurai streifer rundt i gatene på jakt etter arbeid og ly. En gruppe hjelpeløse bønder i løpet av filmen ansetter syv samuraier under ledelse av Kambei Shimada, spilt av Takashi Shimura, for å beskytte dem mot den lokale gjengen med dacoits. Manuset er fartsfylt, emosjonelt og empatisk overfor karakterene.

Til tross for at den er over tre timer lang, forblir filmen actionfylt og klarer derfor til og med å holde oppmerksomheten til den vanlige filmgjengeren. Plottapparatet for å ansette ‘heltene’ til å våke over de svake har siden blitt en vanlig trope i filmer, som sildrer ned til karri-vestlige som den indiske storfilmen ‘Sholay’. Med tanke på flere filmatiske aspekter har vi klart å samle noen av de fineste filmene som ligner på Kurosawa-klassikeren. Så her er listen over de beste filmene som ligner på 'Seven Samruai' som er våre anbefalinger. Du kan se flere av disse filmene som 'Seven Samurai' på Netflix, Hulu eller Amazon Prime.

10. Yojimbo (1961)

Det ville være nesten kriminelt å utelate 'Yojimbo' mens du setter pris på 'Seven Samurai'. ‘Yojimbo’ er et annet eksempel på samarbeidende kunstnerisk glans mellom Akira Kurosawa og Toshiro Mifune. Mifune spiller den tilbakevendende rollen til ‘samurai’, mesterløs og på jakt etter arbeid. Han går inn i en føydalby og prøver å ta over seg selv ved å bruke konkurransen mellom to av forretningsfamiliene i deres kamp for å etablere kontroll over den lokale gamblingracketen. Mifune underholder hele tiden som den 'grå' hovedpersonen. Han er sømløs i skildringen av den medfølgende samuraien. Godt over ondskap blir et drivende premiss i ‘Yojimbo’, det samme som det gjør i ‘Seven Samurai’.

9. Harakiri (1962)

Den største suksessen til 'Harakiri', som 'Seven Samurai', kommer fra å bevise poenget at Samurai-filmer som Western ikke alltid trenger å være formell i sin tilnærming. En samurai-film kan være hva den vil være også; den kan håndtere menneskelig tragedie, kjærlighet, tap, plikt og moralsk dilemma. Kobayashis langsomme, målte tilnærming mens den skildrer Edo-perioden, øker tidenes øde. Historien følger det smertefulle livet til den mesterløse Samurai, Hanshiro, hvis ønske er å begå hara-kiri, en form for japansk rituell selvmordsdemping. Forutsetningen er ekstremt pessimistisk, og patoset filmen prøver å resonere med er fortvilelse og medlidenhet, og likevel håpet.

8. Kill Bill Vol. 1 & 2 (2003-’04)

Ja! Ja! Jeg vet at du har sett filmen. Jeg legger bare til listen for den glede denne filmen gir med seg selv. Tarantino gjør i det, det han gjør best: bevise poenget sitt mens han ikke tar seg selv på alvor. Handlingssekvensene er over toppen, kritikk av at filmen er low-art, en slags pastiche, kan alle rettferdiggjøres. Mens man gjør det, må man imidlertid ikke glemme at ‘Kill Bill’ heller ikke glemmer sine filosofiske premisser. Hevn, ære, kjærlighet, tap, den svak-sterke dikotomien, finner alle veien i konstruksjonen av filmens etos. Også 'Seven Samurai' er en film som ikke tar seg selv på alvor. Mifunes improviserte humor, eller samurai-sengetøyet en lokal før det endelige oppgjøret, kan sees på som eksempler for å bevise det samme.

7. Rashomon (1950)

Du har sannsynligvis også sett dette, og hvis ikke, se det akkurat nå. Nok en milepæl i det filmiske universet og mer i japansk filmindustri. ‘Rashomon’ fungerer som et av de første og definitivt mest berømte eksemplene på ikke-lineær historiefortelling i verdens kino. Igjen et Kurosawa-mesterverk, med sin favoritt Mifune som helt. Eksepsjonell historiefortelling er ansatt av Kurosawa. Mifune er strålende som vanlig, og spiller Samurai anklaget for voldtekt. Både ‘Rashomon’, og ‘Seven Samurai’, er i sin essens et søk etter sannhet og rettferdighet, og som jeg tror er deres største fellestrekk.

6. Sanjuro (1962)

Beklager på forhånd, for jeg unner meg nok en gang ved å legge til en annen Mifune-Kurosawa Samurai-film til denne listen. ‘Sanjuro’ kommer som oppfølgeren til ‘Yojimbo’ og forteller historien om ni unge samuraier som mener at deres herre kammerherre er korrupt, etter at han rev opp petisjonen deres mot organisert kriminalitet. Igjen en nydelig blanding av artouse og kommersiell filmproduksjon, ‘Sanjuro’ etablerer seg som en verdig oppfølger og film for tidene. En forferdelig nyinnspilling av filmen ble laget i 2007 med navnet ‘Tsubaki Sanjuro’.

5. Goyokin (1969)

‘Goyokin’ er en 1969 jidaigeki-film regissert av Hideo Gosha. Jidaegeki er en kjent sjanger av japanske filmer. Bokstavelig talt betyr 'periodedrammer', de settes oftest under Edo-perioden i japansk historie, dvs. fra 1603-1868. Den følger historien om en tilbaketrukket ronin, som er i den åndelige søken etter forsoning for synder han har begått tidligere. Selv om det riktignok ikke er helt på samme nivå som noen av de andre oppføringene på denne listen, fungerer Goyokin helt fint som en hyggelig samurai-film.

4. Samurai Rebellion (1967)

Masaki Kobayashis ‘Samurai Rebellion’ er som de fleste samurai-filmer som ble spilt i Edo-perioden i Japan. I filmen ber de lokale herskerne Yogoro, en sønn av en dyktig sverdmann, om å gi opp kona. Den moralske krisen som følger, legger premissene og ender til slutt i en kamp når nektet å bryte fra hverandre, resulterer i at herskere beordrer familien til å ta sitt eget liv.

3. Ran (1985)

‘Ran’ er mester Kurosawas epos i farger. Det er en bearbeiding av Shakespeares ‘King Lear’, og følger historien om den store Lord Hidetora. Lord Hidetora bestemmer seg for å dele landet sitt blant sine tre sanger etter en lang og velstående periode. Den yngste prøver å advare faren mot det potensielle ondet som kan komme ut av hans beslutning, og blir forvist for frekkhet. Familiefeider følger og danner premisset for hovedfortellingen. Kurosawa bruker fantastisk farge og maler en vakker film på celluloid.

2. The Magnificent Seven (1960)

Egentlig ikke mye å skrive om det. Det er nesten en identisk nyinnspilling av ‘Seven Samurai’. Den har ikke sjarmen til originalen, samme mestringsnivå i retning eller følsomhet i karakterene, og likevel klarer den å underholde publikum på en veldig Hollywood-aktig måte. En typisk vestlig på mange måter som kan sees under middagen og ikke krever for mye av betrakterens oppmerksomhet. En lett, hyggelig, filmopplevelse.

1. Crouching Tiger, Hidden Dragon (2000)

Ang Lee brøt ut på scenen med denne filmen og vant Oscar for fremmedspråk. Du har sannsynligvis også sett denne filmen, men jeg la den til på listen ganske enkelt fordi det er en moderne orientalsk virksomhet som, i likhet med Kurosawa, opprettholder en sterk filosofisk kjerne og likevel muliggjør underholdning. ‘Crouching Tiger, Hidden Dragon’ er en bokstavelig oversettelse av et kinesisk uttrykk som beskriver et sted eller en situasjon som er full av ubemerkede mestere. Kjønnsroller spiller en viktig rolle i filmens primære fortelling; et trekk som også deles av ‘Seven Samurai’. Lærer-student-forholdet i ‘Crouching Tiger, Hidden Dragon’ kan sees på som en slags parallell til master-samurai-dynamikken i ‘Seven Samurai’. Det orientalske blir lerretet for både Kurosawa og Ang Lee. Deres land, kulturer, følsomhet kan variere, men Orientens anmassende tilstedeværelse forblir uhemmet og danner en slags bue mellom disse to mesterverkene.